Liten aktivitet pa bloggen skyldes at min hvite jul blir tilbragt pa strendene pa Zanzibar. En etterlengtet ferie, og annerledes jul. Plutselig ble virkeligheten fra Kigali sa utrolig langt borte, og selv om jeg har nytt livet som sydenturist, gleder jeg meg na til a dra tilbake rett over nyttar.
Kort oppsummering av opphold i Jinja, Uganda og Jambiani, Zanzibar:
- sykkeltur
- strikkhopp over Nilen
- gaveutveksling pa stranden
- julesang rundt julepalme
- snorkling blant delfiner
For dere som begynte a bli bekymret; jeg lever!;)
Linn Silje<3
mandag 29. desember 2008
søndag 30. november 2008
Gikondo fitnessenter
Å løpe i bakgården er mildt sagt kronglete, derfor var søndagens innkjøp noe av det mest fornuftige hittil: Hoppetau.Selv om fysisk aktivitet ikke har den samme plassen i rwandisk kultur som i norsk, tror jeg det nyåpnede treningssenteret vil bli en stor suksess. (I alle fall for to norske jenter som bor like i nærheten) De personlige trenerne er heller ikke så veldig strenge, og setter kun oppnåelige mål. Foreløpig vil det si 200 hopp jamføtes per dag. Dette er selvfølgelig et lite minimum, men å komme seg ut i solsteiken og røre litt på seg hver dag er tross alt bedre enn ingenting. Og ønsker om å overgå satte mål mottas med applaus.
Senteret har bare vært åpent én dag hittil, men forhåpentligvis vil aktiviteten fortsette, og kanskje til og med ta seg opp. Vi krysser fingrene!
Mandag 25. november
Linn Silje<3
Senteret har bare vært åpent én dag hittil, men forhåpentligvis vil aktiviteten fortsette, og kanskje til og med ta seg opp. Vi krysser fingrene!
Mandag 25. november
Linn Silje<3
onsdag 26. november 2008
fredag 21. november 2008
Feilslått tanke
I dag kom en skummel tanke fra før jeg dro nedover, tilbake til meg; kommer jeg til å føle meg klaustrofobisk når alle menneskene rundt meg har en annen hudfarge enn meg selv? Denne tanken hoppet raskt ut av hodet mitt igjen, men likevel hadde jeg tenkt den, om enn i mindre enn et tiendedels sekund. Og i dag husket jeg den igjen. Jeg satt i et nokså stort rom fullt av mennesker, ved siden av Hanne, - det var oss mot røkla. Plutselig begynte klaustrofobien å stige opp i meg. Hva har jeg gjort?
Hvordan skal jeg greie å dra tilbake, og etterlate meg alle disse herlige menneskene, alt dette livet? Jeg måtte bite i meg tanken fra før avreise, og innse at den slett ikke handlet om menneskene her nede, men om menneskene der hjemme. For hvor finner jeg barn og ungdom som kaster seg med hemningsløs glede,inn i sang og dans, for så å få følge av de voksne, hjemme?
Selv om jeg fortsatt ikke har greid å sette nordmannen i meg helt på hylla ennå, har jeg latt rwanderen i meg overta mer og mer, og før jeg vet ordet av det kommer jeg også til å kaste meg med i dansen. Å vite med sikkerhet at jeg kommer til å være omringet av forsiktige og sjenerte nordmenn igjen om knappe seks måneder, får det til å knyte seg i brystet.
Linn Silje<3
Hvordan skal jeg greie å dra tilbake, og etterlate meg alle disse herlige menneskene, alt dette livet? Jeg måtte bite i meg tanken fra før avreise, og innse at den slett ikke handlet om menneskene her nede, men om menneskene der hjemme. For hvor finner jeg barn og ungdom som kaster seg med hemningsløs glede,inn i sang og dans, for så å få følge av de voksne, hjemme?
Selv om jeg fortsatt ikke har greid å sette nordmannen i meg helt på hylla ennå, har jeg latt rwanderen i meg overta mer og mer, og før jeg vet ordet av det kommer jeg også til å kaste meg med i dansen. Å vite med sikkerhet at jeg kommer til å være omringet av forsiktige og sjenerte nordmenn igjen om knappe seks måneder, får det til å knyte seg i brystet.
Linn Silje<3
Kjole
Kjolen er sydd, hodeplagg kjøpt inn, og jeg har fortsatt litt tid på meg før jeg MÅ kunne kinyarwanda flytende. I søken etter å bli rwandisk, har jeg tatt det drastiske steget og fått sydd meg en tradisjonell rwandisk drakt (i et litt mindre tradisjonelt stoff). Kjolen er også et ledd i en viss konkurranse som pågår mellom oss Haldstudenter her i Øst-Afrika, der beste lokale antrekk skal kåres. Etter å ha fått en smakebit av hva de andre har i bakhånd, gled motivasjonen litt bort, helt til tilbehøret ble funnet. Jeg vet ikke helt om jeg ville sammenliknet det med søljer, men det gjør i alle fall susen!
Jeg har dessverre ikke fått mulighet til å bruke kjolen ennå, men når vi skal i bryllupp idesember byr anledningen seg. Da blir det to stykk amazunguer i to stykk afrikanske kreasjoner - en fryd for øyet, bare vent og se!
Linn Silje<3
Jeg har dessverre ikke fått mulighet til å bruke kjolen ennå, men når vi skal i bryllupp idesember byr anledningen seg. Da blir det to stykk amazunguer i to stykk afrikanske kreasjoner - en fryd for øyet, bare vent og se!
Linn Silje<3
Engelskundervisning
Å være lærer er ikke alltid like lett. Og å være lærer for noen i et språk de ikke kan, uten å ha noe fellesspråk, er ikke lettere.Derfor blir det mer og mer frustrerende ettersom de tre timene engelskundervisningen skal foregå, når oppmerksomheten rettes mer og mer mellom elevene enn mot læreren. Hviskingen er ikke lenger til å overhøre, og trusler fra læreren faller for døve ører. Kanskje er det språkbarrierer like gjerne som uinteresserthet. Likevel må nok kunne sies å være nok, og en siste trussel blir satt ut i livet. Hvis de ikke skriver ned det som står på tavlen nå, avsluttes undervisningen for i dag.
Og ALLE må ha skrevet det i boken.
Når dette sies på et språk mange av dem så vidt kan å telle på, tar vi høyde for at de ikke greier å få det med seg, og skriver det også ned på tavlen. Til slutt blir hele oppstyret litt komisk, da det viser seg at det for de fleste hadde kunnet stått hva som helst på tavlen. For vi er jo ikke så strenge at vi mente de skulle skrive ned trusselen om tidlig ending av timen i bøkene..
Linn Silje<3
Og ALLE må ha skrevet det i boken.
Når dette sies på et språk mange av dem så vidt kan å telle på, tar vi høyde for at de ikke greier å få det med seg, og skriver det også ned på tavlen. Til slutt blir hele oppstyret litt komisk, da det viser seg at det for de fleste hadde kunnet stått hva som helst på tavlen. For vi er jo ikke så strenge at vi mente de skulle skrive ned trusselen om tidlig ending av timen i bøkene..
Linn Silje<3
Besøk
Hendelsesfylt er hverdagen for en volontør i Rwanda, da man ikke bestandig vet når og hvorfor man får besøk.
Jentene som er på AMU hver dag for å lære å sy, kommer fra kår ei norsk jente fra Steinkjer ikke bestandig har mulighet til å forstå. Likefremt er de fleste vanlige jenter på min egen alder, eller litt yngre, innerst inne. Eller ytterst. Så hva gjør man, den dagen ei på 14 står i vegkanten og venter på deg, og etter mat og både yatzi og domino fortsatt ikke viser tegn til å måtte gå hjem, selv om det har blitt mørkt for over en time siden?
Taktikk nummer en: Begynn å gjør ting hver for dere, les, puss tenner, og lignende, som kan signalisere at det er på tide at de gamle legger seg snart.
Når det ikke virker, ikke en gang etter en times anstrengelser, må man bare gå rett på sak, og si at det er på tide at du går hjem.
Nei, du kan ikke sove her i natt.
Å kaste noen ut av huset er ikke greit, og å kaste ut noen som slett ikke har lyst til å gå hjem til seg selv, er muligens en smule vanskeligere.Derfor kan det være greit å prate med kolleger om hendelsen dagen derpå, og få høre at de allerede er klar over at det fins noe muffens der, og at de er i kontakt med vedkommedes foresatt.
Men følelsen av å ha gjort en vanskelig situasjon for noen enda vanskeligere ved å ikke stille opp slik hun hadde tenkt, går ikke helt bort, selv om vissheten om at hjemmet ikke trenger å være forferdelig er der. Vi har jo alle smelt døren igjen en eller annen gang i løpet av puberteten, men kanskje ikke døren inn i et leirhus der din tante og onkel (og eneste familie) bor.
Linn Silje<3
Jentene som er på AMU hver dag for å lære å sy, kommer fra kår ei norsk jente fra Steinkjer ikke bestandig har mulighet til å forstå. Likefremt er de fleste vanlige jenter på min egen alder, eller litt yngre, innerst inne. Eller ytterst. Så hva gjør man, den dagen ei på 14 står i vegkanten og venter på deg, og etter mat og både yatzi og domino fortsatt ikke viser tegn til å måtte gå hjem, selv om det har blitt mørkt for over en time siden?
Taktikk nummer en: Begynn å gjør ting hver for dere, les, puss tenner, og lignende, som kan signalisere at det er på tide at de gamle legger seg snart.
Når det ikke virker, ikke en gang etter en times anstrengelser, må man bare gå rett på sak, og si at det er på tide at du går hjem.
Nei, du kan ikke sove her i natt.
Å kaste noen ut av huset er ikke greit, og å kaste ut noen som slett ikke har lyst til å gå hjem til seg selv, er muligens en smule vanskeligere.Derfor kan det være greit å prate med kolleger om hendelsen dagen derpå, og få høre at de allerede er klar over at det fins noe muffens der, og at de er i kontakt med vedkommedes foresatt.
Men følelsen av å ha gjort en vanskelig situasjon for noen enda vanskeligere ved å ikke stille opp slik hun hadde tenkt, går ikke helt bort, selv om vissheten om at hjemmet ikke trenger å være forferdelig er der. Vi har jo alle smelt døren igjen en eller annen gang i løpet av puberteten, men kanskje ikke døren inn i et leirhus der din tante og onkel (og eneste familie) bor.
Linn Silje<3
torsdag 20. november 2008
Meningsløst, men til slutt produktivt
Etter flere mer eller mindre seriøse innlegg føler jeg nå at det er på tide med litt tull. Jeg tuller selvfølgelig ikke til vanlig, men håper på at underholdningsverdien i bloggen min skal stige ytterligere hvis jeg tilfører noen morsomheter.
Å redde verden er nokså seriøse saker, og et tidkrevende arbeide. Likevel frister det å ikke redde verden noen dager også, slik som i dag. Da den vanlige timeplanen for onsdager ble tilsidesatt nok en gang, og vi fikk i oppgave å skrive små historier fra hjemmebesøk og åpne det lille huset etterpå, tilsidesatte vi disse forslagene til fordel for å gjøre; ingenting.
Eller, det er vel ikke helt sant, jeg har funnet ut at det er flere enn meg som gjør unødvendige ting i stedet for fornuftige innimellom. Ta bare en titt på Windows Media Player. Hvis du åpner den, høyreklikker og går inn på Batteri, finner du flere typer grafikk du kan velge til spilleren din. Selv om disse formene som rører seg over skjermen din nok er passe unødvendige som de er, har de til og med lagt ned mer arbeid i dem enn bare å lage grafikken. De har alle fått navn. Lyskule. De rare sirklers dans. Kommer mot deg. Bomullsstjerne. Løvetannstråler. Dypdykk. Stjernenatt. Hendelseshorisont. Strekdans. Edelstenmatrise. Blekkskru. Reflektor. Jeg ser sannheten. Kaleidosyn. Kjemisk nova. Lotus. Grønn er ikke din fiende. Rolig. Søvnig strøm. Røyk eller vann?. Edderkoppens siste øyeblikk.... Jordbæreksplosjon. Verden. Tornadoen hviler. Tilbake til gamle vaner.
Hvilket som er verst vet jeg ikke, men unødvendig bruk av tid var det av både dem og meg, så nå skal jeg gjøre noe fornuftig før dagen ender. Noen ganger hjelper det å gjøre noe totalt meningsløst før man kommer på at man har lyst til å redde verden igjen.
Linn Silje<3
Å redde verden er nokså seriøse saker, og et tidkrevende arbeide. Likevel frister det å ikke redde verden noen dager også, slik som i dag. Da den vanlige timeplanen for onsdager ble tilsidesatt nok en gang, og vi fikk i oppgave å skrive små historier fra hjemmebesøk og åpne det lille huset etterpå, tilsidesatte vi disse forslagene til fordel for å gjøre; ingenting.
Eller, det er vel ikke helt sant, jeg har funnet ut at det er flere enn meg som gjør unødvendige ting i stedet for fornuftige innimellom. Ta bare en titt på Windows Media Player. Hvis du åpner den, høyreklikker og går inn på Batteri, finner du flere typer grafikk du kan velge til spilleren din. Selv om disse formene som rører seg over skjermen din nok er passe unødvendige som de er, har de til og med lagt ned mer arbeid i dem enn bare å lage grafikken. De har alle fått navn. Lyskule. De rare sirklers dans. Kommer mot deg. Bomullsstjerne. Løvetannstråler. Dypdykk. Stjernenatt. Hendelseshorisont. Strekdans. Edelstenmatrise. Blekkskru. Reflektor. Jeg ser sannheten. Kaleidosyn. Kjemisk nova. Lotus. Grønn er ikke din fiende. Rolig. Søvnig strøm. Røyk eller vann?. Edderkoppens siste øyeblikk.... Jordbæreksplosjon. Verden. Tornadoen hviler. Tilbake til gamle vaner.
Hvilket som er verst vet jeg ikke, men unødvendig bruk av tid var det av både dem og meg, så nå skal jeg gjøre noe fornuftig før dagen ender. Noen ganger hjelper det å gjøre noe totalt meningsløst før man kommer på at man har lyst til å redde verden igjen.
Linn Silje<3
Forrige ukes småhendelser
En hektisk uke har kommet og gått. Selv om livet her nå fortoner seg som helt dagligdags, og jeg har kommet inn i nedoverfasen i tilpasningskurven, har de siste dagene likevel greid å krydre oppholdet. Huset jeg deler med Hanne, ble plutselig som et lite luksushotell på mandag. Ikke det at vi fikk boblebad og dobbelseng, minibar og room service, men det vi derimot fikk var en natt i et vanlig rwandisk middelklassehus. Det hele bestod av tre bygninger; en stor, med soverom og stue, en litt mindre, med kjøkkenutstyr, og en i to deler, der den ene betod av doet og den andre vaskefatet. Alle i leire.
Ingen luksus, ingen nød, men hytteliv 24/7.
Linn Silje<3
Ingen luksus, ingen nød, men hytteliv 24/7.
Linn Silje<3
lørdag 8. november 2008
For den leselystne.. Eller den med god tid
Naiv nordmann?
Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.
Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali?
Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.
Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.
Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det.
Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.
Livet her går så det suser, og mine største problem akkurat nå er kulturtilpasning og språk. Så får jeg heller gjemme den naive nordmannen inn i den vante afrikaner så ingen her fatter mistanke om at jeg faktisk ikke har peiling på hva det vil si å kjempe for å oppnå anerkjennelse av at man tilhører det landet man har vokst opp i.
Linn Silje, Kigali 6. november 2008
Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.
Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali?
Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.
Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.
Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det.
Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.
Livet her går så det suser, og mine største problem akkurat nå er kulturtilpasning og språk. Så får jeg heller gjemme den naive nordmannen inn i den vante afrikaner så ingen her fatter mistanke om at jeg faktisk ikke har peiling på hva det vil si å kjempe for å oppnå anerkjennelse av at man tilhører det landet man har vokst opp i.
Linn Silje, Kigali 6. november 2008
onsdag 5. november 2008
Personalia
Navn: Linn Silje
Alder: 19
Bosted: Gikondo Nyenyeri
Nasjonalitet: Norsk
Familie: Mor, far, to søstre, tre besteforeldre, onkler og tanter, søskenbarn
Skolegang: Barneskole, ungdomsskole, videregående (allmenne fag), Påbegynt år ved Hald Internasjonale Senter
Drømmer for fremtiden: Gjøre noe meningsfylt, flytte for meg selv,
Mål som bør nås i nær fremtid: Lære meg kinyarwanda, spise sunnere, leve livet
Navn:
Alder: 18
Bosted: Gikondo
Nasjonalitet: Rwandisk
Familie: Mor og tre yngre søsken
Skolegang: Barneskole og ungdomsskole, påbegynt arbeidsopplæring ved AMU (symaskin)
Drømmer for fremtiden: Fullføre videregående innen enten regnskap eller humanistiske fag
Mål som bør nås i nær fremtid: Tjene penger så de yngre søsknene kan fortsette skolegangen
Yndlingsaktiviteter: Synge, danse
Alder: 19
Bosted: Gikondo Nyenyeri
Nasjonalitet: Norsk
Familie: Mor, far, to søstre, tre besteforeldre, onkler og tanter, søskenbarn
Skolegang: Barneskole, ungdomsskole, videregående (allmenne fag), Påbegynt år ved Hald Internasjonale Senter
Drømmer for fremtiden: Gjøre noe meningsfylt, flytte for meg selv,
Mål som bør nås i nær fremtid: Lære meg kinyarwanda, spise sunnere, leve livet
Navn:
Alder: 18
Bosted: Gikondo
Nasjonalitet: Rwandisk
Familie: Mor og tre yngre søsken
Skolegang: Barneskole og ungdomsskole, påbegynt arbeidsopplæring ved AMU (symaskin)
Drømmer for fremtiden: Fullføre videregående innen enten regnskap eller humanistiske fag
Mål som bør nås i nær fremtid: Tjene penger så de yngre søsknene kan fortsette skolegangen
Yndlingsaktiviteter: Synge, danse
tirsdag 4. november 2008
Livet skal nytes
30 dager i Rwanda har fløyet av gårde. Eller, de har vel heller krøpet, beveget seg sakte, men sikkert, mot en ny måned, en ny dag. Det har gått fort, så norske assosiasjoner til at dagene har krøpet stemmer vel ikke helt, men å si at de har fløyet av gårde her i Afrika føles helt feil. Uansett, ting begynner å falle på plass. Eller dale, å falle høres så raskt ut, så effektivt, og det er unødvendig. Den første dagen jeg hjalp til på kontoret på AMU, var jeg en smule effektiv. Hver fredag skal jeg hjelpe regnskapsføreren, og han er en trivelig kar, men arbeidet hans liker jeg mindre. Helt siden arbeidsuken i 7. klasse har jeg hatt problemer med å føre inn regnskap i excel. Jeg begynte på permen fra mai, og så helst at jeg ble ferdig så fort som mulig, så kanskje jeg kunne få gjøre noe annet etterpå. Men sjefen min tenkte ikke det samme som meg. Han syntes jeg konsentrerte meg alt for mye, og jeg måtte da ta en pause. Eller skulle jeg ikke komme tilbake neste uke? Var dette første og siste gang? Det var det jo ikke, så med litt over en time igjen av arbeidsøkten så han seg pent nødt til å anbefale meg å gå ut og prate med mødregruppen i stedet for å slite meg helt ut.
Linn Silje<3
Linn Silje<3
mandag 3. november 2008
Becoming Rwandan
How long does it take until something stops to amaze you? I cannot say I know the answer, but I know that I no longer feel so strange leading a normal life in Rwanda.
My first thought when I wake up is no longer to take a shower, because there is no, it is simply to get up and get ready for the new day. Even getting up at 6 am feels just fine - here we live by the sun, whilst in Norway the TV has somehow taken its place. Washing my clothes cannot be done just any day, I have to have the time to boil water, then later to wash the clothes, and finally, hope for sunshine. Life moves on a slow pace here, so it is good to have something to fill all the time with.
Therefore I no longer have the urge to run up to the bus when I see it waiting; if I just nod my head or lift a finger and continue as slowly as before towards it, they will wait.
Usually the bus is still not full even with me in it, so most of the time I have to wait anyways. Then what's the rush?
Still, there are some things that should not be done in Rwanda. Among those things, these are pretty imortant:
1) Don't sit on the bed while brushing your hair, the comb will get stuck in the mosquito net.
2) DOn't walk around saying sssssssss, in this country where it is impolite to shout Hi! after someone on the street, this is the way to get their attention.
3) Don't, may God forbid, be ever in a hurry, or try to be effective. The food will be served when it is finished, the bus leaves when it is full, if you finish all your work today, then what are you going to do tomorrow?
As people who have lived with me or has had an appointment with me may know, I am not the one being ready to go 20 minutes before I have to, nor the one who waits for everyone else to be finished. Whenever something happen (like when I and five other AFS volunteers lost our plane from Paris to Oslo), the comment left by my closest is most likely to be this; well, in this case it actually was not your fault, but you have to admit that it is not very unlike you. Thanks a lot.
This is why I enjoy being here right now, I finally fit in. Though things here in Rwanda usually starts when they say it will, it is not that serious if you are five minutes late - the program of the meeting has not started yet, and explaining and repeating are so common activities here, that you have not missed out on anything either.
One thing I have not yet become as accustomed to, is seeing, here where there exists no such thing as homosexuals, boys who walk around hand in hand. Two persons of different sexes holding hands or showing affection publicly is, on the other hand, outside the cultural guidelines.
Linn Silje<3
P.S. We have not noticed anything of the troubles in Congo here in Kigali. Still safe and sound :)
My first thought when I wake up is no longer to take a shower, because there is no, it is simply to get up and get ready for the new day. Even getting up at 6 am feels just fine - here we live by the sun, whilst in Norway the TV has somehow taken its place. Washing my clothes cannot be done just any day, I have to have the time to boil water, then later to wash the clothes, and finally, hope for sunshine. Life moves on a slow pace here, so it is good to have something to fill all the time with.
Therefore I no longer have the urge to run up to the bus when I see it waiting; if I just nod my head or lift a finger and continue as slowly as before towards it, they will wait.
Usually the bus is still not full even with me in it, so most of the time I have to wait anyways. Then what's the rush?
Still, there are some things that should not be done in Rwanda. Among those things, these are pretty imortant:
1) Don't sit on the bed while brushing your hair, the comb will get stuck in the mosquito net.
2) DOn't walk around saying sssssssss, in this country where it is impolite to shout Hi! after someone on the street, this is the way to get their attention.
3) Don't, may God forbid, be ever in a hurry, or try to be effective. The food will be served when it is finished, the bus leaves when it is full, if you finish all your work today, then what are you going to do tomorrow?
As people who have lived with me or has had an appointment with me may know, I am not the one being ready to go 20 minutes before I have to, nor the one who waits for everyone else to be finished. Whenever something happen (like when I and five other AFS volunteers lost our plane from Paris to Oslo), the comment left by my closest is most likely to be this; well, in this case it actually was not your fault, but you have to admit that it is not very unlike you. Thanks a lot.
This is why I enjoy being here right now, I finally fit in. Though things here in Rwanda usually starts when they say it will, it is not that serious if you are five minutes late - the program of the meeting has not started yet, and explaining and repeating are so common activities here, that you have not missed out on anything either.
One thing I have not yet become as accustomed to, is seeing, here where there exists no such thing as homosexuals, boys who walk around hand in hand. Two persons of different sexes holding hands or showing affection publicly is, on the other hand, outside the cultural guidelines.
Linn Silje<3
P.S. We have not noticed anything of the troubles in Congo here in Kigali. Still safe and sound :)
mandag 27. oktober 2008
A.M.U.
- Association Mwana Ukundwa. Foreningen elskede barn.Det er her jeg arbeider. To ganger i uken prøver jeg og Hanne å lære A.M.U.s jenter engelsk. Det er lettere sagt enn gjort, både å lære dem noe av et språk svært få av dem kan noe av fra før, å lære dem et nytt språk uten at det fins noe fellesspråk mellom lærer og elev, og å fylle de tre hele klokketimene med undervisning det er lagt opp til hver tirsdag og torsdag. Hittil har vi kommet oss gjennom tallrekken, i alle fall helt til 20, så de fleste greier å si hvor gamle de er når de presenterer seg, vi har sunget alfabetet, "fader Jakob", "hode, skulder, kne, og tå",danset "boogie, boogie" og tegnet slektstre. De fleste av disse jentene er 16-18 år. De fleste på deres alder i Norge ville nok da ha kunne stavet navnet sitt uten problem.
Men hva sier man, midt under forklaringen av at de ikke nødvendigvis skal skrive av slekten min som står skrevet opp på tavlen, eller "I live with Hanne", men bruke sin egen familie, hva sier man da til den jenta som sier hun ikke kan tegne slektstre? Ikke fordi hun ikke vil. Hun har ingen. No brother, no sister, no mother, no father. Hun ender opp med en onkel og tante, som hun også bor sammen med. Hun er 14 år, glad og lærevillig, men familieord er ikke det aller sikreste å øve seg på her nede.
De jentene vi møter på A.M.U., har ofte et tynt gjenlevende slektstre. Fattigdom, Aids, folkemordet i 1994; alle grunner til hvorfor disse jentene ikke lenger går på skolen, og hvorfor de får opplæring i symaskin (sånn som man må trampe med føttene på for å få nålen til å bevege seg). A.M.U. har eksistert siden like etter folkemordet i Rwanda i 1994, og hovedmålet er å gi de foreldreløse barna en ny sjanse i livet. Å gi dem mulighet til å få et yrke, enten gjennom skolegang eller yrkesopplæring, er alfa og omega. De mentale arrene kan likevel ikke viskes ut.
Linn Silje<3
Men hva sier man, midt under forklaringen av at de ikke nødvendigvis skal skrive av slekten min som står skrevet opp på tavlen, eller "I live with Hanne", men bruke sin egen familie, hva sier man da til den jenta som sier hun ikke kan tegne slektstre? Ikke fordi hun ikke vil. Hun har ingen. No brother, no sister, no mother, no father. Hun ender opp med en onkel og tante, som hun også bor sammen med. Hun er 14 år, glad og lærevillig, men familieord er ikke det aller sikreste å øve seg på her nede.
De jentene vi møter på A.M.U., har ofte et tynt gjenlevende slektstre. Fattigdom, Aids, folkemordet i 1994; alle grunner til hvorfor disse jentene ikke lenger går på skolen, og hvorfor de får opplæring i symaskin (sånn som man må trampe med føttene på for å få nålen til å bevege seg). A.M.U. har eksistert siden like etter folkemordet i Rwanda i 1994, og hovedmålet er å gi de foreldreløse barna en ny sjanse i livet. Å gi dem mulighet til å få et yrke, enten gjennom skolegang eller yrkesopplæring, er alfa og omega. De mentale arrene kan likevel ikke viskes ut.
Linn Silje<3
tirsdag 21. oktober 2008
Arbeidsveka til Linn Silje
Måndag: Studere. Det må lesast bøker og skrives rapportar for skulen i Noreg. Heile denne dagen går med til å fullføre desse krava.
Tysdag: Engelskundervisning og folkeopplysning. Møte opp til samling kl. 07.00 (som kvar dag elles i veka), gje engelskundervisning (når/om materialet kjem på plass) åt jentene 08.30-11.00, vere ved det litle huset frå 11.00-13.00. Her kjem det ungar og vaksne for å spele spel, slå av ein prat, eller lese i bøker. Dei einaste bøkene som finst er slike små hefter om AMU og HIV/AIDS, Sigerherrane av Roy Jacobsen, to barnebøker på kinyarwanda og ei bok på engelsk. I spelvegen går det mykje i memory og fire på rad. Frå 13.00-16.00 har vi fri, då blir det ofte til at vi ét lunsj, og så går vi tilbake til det litle huset/la petite maison/jijuka i ein og ein halv time til. Vi ser fortsatt litt skumle ut, så det er ikkje så mange av lokalbefolkninga som tør å nærme seg oss der vi sit, difor blir eg og Hanne ofte sitjande og spele fire på rad åleine denne siste økta av arbeidsdagen.
Onsdag: Heimebesøk og kor. Før lunsj går vi rundt og besøker mødre, barn og familiar som blir stødde av AMU. Virkeligheita vi møter her er ofte litt annleis enn den vi sjølv lever i, til og med her i det same landet. Etter å ha sett korleis livet er noko hardare for nokon enn for oss andre, er det tid for lunsj. Og kanskje litt ettertanke. Frå 13.30 er det korøving, med både ansette og ”elevar”. Songane omhandlar som regel Imana, Gud, som er ei viktig ingrediens i livet til dei aller fleste her. Songane går på kinyarwanda, så fortsatt syng eg sånn halvvegs med, brukar cirka dei same lydane som alle dei andre, men har ikkje peiling på kva dei tyder.
Torsdag: Se tysdag
Fredag: Kontorarbeid, rapportar og evaluering. Eg skal jobbe saman med regnskapsføraren, og det utstyret han brukar liknar skremmande mykje på den arbeidsboka vi hadde i øki på grunnkurs. Excel har liksom ikkje fått ordentlig tak her nede enno. Etter å ha utspelt mi rolle som co-pilot, er det tid for å skrive rapport(ar) frå det eg har gjort denne veka – heimebesøk, korleis det fungerer på det litle huset, forslag til endringar/initiativ. Utanfor sit gruppa med kvinner, ofte med HIV, som nyttar seg av mikrofinanstilbodet ved AMU og syng.
Laurdag: Eigentleg fri, men HIV/AIDS-dag (eller aktivitetsdag for sport- og kulturgruppa). Ungar med HIV kjem til AMU, for aktivitet, nærheit, å bli sett og for latter. Hittil har eg ikkje fått moglegheita til å delta på denne dagen; først på grunn av elektrikaren som skulle kome, og som kom og ville ha ein øl, og så på grunn av at presidenten skulle rundt på alle skulene i området her, og då måtte barna halde seg på skulen.
Søndag: Kyrkja. Her er det mykje å velje mellom, så vi går foreløpig litt i hytt og vær, skal ikkje forundre meg om vi kan greie å gå i forskjellige kyrkjer kvar søndag, 7x4, heilt til vi skal heim igjen.
Sånn går no dagan.
Den dagen spaghettien ble kokt i vannkokeren..
Dette er historien om da Hanne og Linn Silje skulle lage pasta til middag. Men kokeplatene var leie, og kontakten bestemte seg for å ryke, og etter en liten stund smelte for så å sette den ene ”knotten” igjen inni veggen da de dro ut kontakten. Sausen, bestående av pittelitt prefabrikert tomatsaus, tre tomater, én grønn paprika og én liten rødløk, var nesten blitt litt lunken, så det var i grunn spaghettien de fryktet å gå glipp av. Heldigvis hadde de en vannkoker, og heldigvis går det utrolig greit å bare koke spaghetti i vannkokeren. Etter å ha kokt opp vannet med spaghetti i flere ganger, smakt og funnet ut at den nok var en anelse hard ennå (evt. en anelse myk utenpå det harde), ble det da til slutt mat på bordet. Med vannkokerkokt spaghetti, aldri oppkokt, derfor ekstra flytende, saus.
Med musikk strømmende inn døren fra gaten kunne ikke dette måltidet blitt stort bedre. Så husk; neste gang kontakten til kokeplatene skulle ryke, er det bare å bruke vannkokeren. Bon appétit!
Linn Silje<3
tirsdag 7. oktober 2008
What happened this weekend..
And then we arrived. Safely. The bus ride from Kampala to Kigali was shortened down without notice, as the bus decided to break down some kilometres before we reached the Rwandan border. After waiting patiently, hoping they would be able to fix it, for quite some time, we ended up not trusting the mechanics who never seemed to bring the correct part with them, and squeezed ourselves in a taxi. Getting out of Uganda was a-OK, and getting into Rwanda was not a problem either. We only got a visa for 15 days at the border, so we have to go to the immigration office here in Kigali to get “the real one”. 
It took us about two hours packed in a local taxi before we finally arrived at the bus station in Kigali, and was eventually picked up by the leader of the day care centre (AMU). Our house/flat is a lot nicer than I pictured, and the neighbourhood is also impeccable. Mama Rose lives on the other side of the wall, and that is a comfort. The food here is really good, and we have eaten bananas for dinner (green ones, made for cooking, but it still sounds quite exotic to eat bananas for dinner) – better said; we have been SERVED bananas and fish for dinner. Right now the only eatable thing we have in the house is loaf, tea and crackers.
After washing my clothes today – by hand – we explored the neighbourhood for the second time. In the morning we went to the left, in the afternoon to the right. Everyone is shyly excited when they see us – mzungo, mzungo! I think it must be like being a celebrity, when everyone whispers and some shouts or waves when they see you. I don’t know if I would like to live my whole life like that.
But now I’m gonna enjoy these 7 months of “celebrity”, before I have to go back to Norway and be nothing more than a normal girl in the street.
Rwandan greetings,
Linn Silje<3
It took us about two hours packed in a local taxi before we finally arrived at the bus station in Kigali, and was eventually picked up by the leader of the day care centre (AMU). Our house/flat is a lot nicer than I pictured, and the neighbourhood is also impeccable. Mama Rose lives on the other side of the wall, and that is a comfort. The food here is really good, and we have eaten bananas for dinner (green ones, made for cooking, but it still sounds quite exotic to eat bananas for dinner) – better said; we have been SERVED bananas and fish for dinner. Right now the only eatable thing we have in the house is loaf, tea and crackers.
After washing my clothes today – by hand – we explored the neighbourhood for the second time. In the morning we went to the left, in the afternoon to the right. Everyone is shyly excited when they see us – mzungo, mzungo! I think it must be like being a celebrity, when everyone whispers and some shouts or waves when they see you. I don’t know if I would like to live my whole life like that.
But now I’m gonna enjoy these 7 months of “celebrity”, before I have to go back to Norway and be nothing more than a normal girl in the street.
Rwandan greetings,
Linn Silje<3
mandag 29. september 2008
Dagen før dagen før dagen
Har begynt å pakke kofferten.. Tror ikke jeg får bruk for halvparten av det jeg pakker
fredag 19. september 2008
Engasjement på Hald
Engasjement kan brukes til så mangt - på Hald her det fins så mange engasjerte sjeler, ble det i går kveld brukt til å arrangere et heidundranes karneval. Alle hadde kledd seg ut, og en kveld à la norsk barnebursdag utspant seg; til glede for både nordmenn og ikke-nordmenn. Pølse i brød og saft, sjokoladekake, gele med vaniljesaus, alt gikk det ned mens fotoapparatene var i heftig bruk.
Intet karneval uten leker og film, så etter stolleken (det tok litt tid, siden vi var 70 personer..) og dansing, ble dansegulvet omgjort til kinosal. Løvenes konge gikk på storskjerm her i går kveld, med både latter, tårer og sang fra salen.
Kort og godt - det var en fantastisk fin kveld*
Linn Silje<3
Intet karneval uten leker og film, så etter stolleken (det tok litt tid, siden vi var 70 personer..) og dansing, ble dansegulvet omgjort til kinosal. Løvenes konge gikk på storskjerm her i går kveld, med både latter, tårer og sang fra salen.
Kort og godt - det var en fantastisk fin kveld*
Linn Silje<3
søndag 7. september 2008
Kjendis ;o
I går var det bursdagsfest på Hald - og etter noen timers dansing i peisestua etter brasilianske rytmer, bestemte vi oss for å sjekke ut dansemulighetene i Mandal. Vi endte til slutt opp på Berserk, et monster av en bar. Da vi kom inn var det null liv å spore i de som hang over ølglassene, og det ble lange blikk mot dansegulvet da vi fikk endret musikk og varmen steg betraktelig i lokalet. Etter hvert ble det da noen sløve mandalinger med i dansen også, om enn med litt mindre kontrollerte bevegelser enn oss andre.
Etter mye dansing ble vi sultne, og forlot Berserk til fordel for en hamburgersjappe. Selv om vi ikke vet det med sikkerhet, regner vi med at trivselsnivået på baren sank betraktelig i det øyeblikket vi forlot området;b
Hamburgersjappene i Mandal henger seg ikke opp i effektivitet, og det tok mer som lang tid før alle vi som kom dit samtidig og skulle ha en burger hver hadde den i hånda. Mest synd var det kanskje likevel på hr. Salvesen (joda, Kjartan Salvesen fra Idol), som kom og skulle bestille like etter alle oss.. Jeg og Kamilla benyttet oss av anledningen og fikk Hanne til å spørre om vi kunne få lov til å ta bilde sammen med ham; og det fikk vi jo;)
Etter mye dansing ble vi sultne, og forlot Berserk til fordel for en hamburgersjappe. Selv om vi ikke vet det med sikkerhet, regner vi med at trivselsnivået på baren sank betraktelig i det øyeblikket vi forlot området;b
Hamburgersjappene i Mandal henger seg ikke opp i effektivitet, og det tok mer som lang tid før alle vi som kom dit samtidig og skulle ha en burger hver hadde den i hånda. Mest synd var det kanskje likevel på hr. Salvesen (joda, Kjartan Salvesen fra Idol), som kom og skulle bestille like etter alle oss.. Jeg og Kamilla benyttet oss av anledningen og fikk Hanne til å spørre om vi kunne få lov til å ta bilde sammen med ham; og det fikk vi jo;)
Linn Silje<3
søndag 31. august 2008
Ut på tur
I går, lørdag kveld, var det tid for marshmallows og leirstemning med gitar og sang rundt bålet. Nesten alle var en tur på stranden og nøt stjernene og varmen fra flammene. Det var skikkelig koselig, og også litt komisk, da jeg måtte bli med Janet på do. Det ER et do der, ikke så langt unna der vi satt, men langt nok unna og inn i skogen til at det ikke var NOE lys der. Det ble dermed litt morsomt da jeg åpnet døren og ønsket Janet lykke til - vi så null og niks. Det tok også litt tid å finne toalettet, og midt i en setning der hun spurte enda en gang om det faktisk fantes noe do inne i mørket, fant hun det. Hadde kanskje vært litt enklere hvis jeg hadde tatt med meg mobilen bort?;b
Seheno, Silje, Bishnu, Jens Jørund og Deth
Eirik og Deth.
Janet og meg.
Linn Silje<3
Seheno, Silje, Bishnu, Jens Jørund og Deth
Stemning ved bålet:)
Eirik og Deth.
Janet og meg.Linn Silje<3
What a wonderful world..
Kven skulle tru at ein enkel person kan gjere ein heil dag mykje lysare enn han såg ut til å skulle bli? Når alle desse andre personane som brukar gjere det til vanleg er så langt borte, kven skulle det då kunne vere? Men denne personen finst,. Ho kjem springande imot meg og seier at ho har sakna meg, for ho har ikkje sett meg før i dag. Kvar har eg vore?
Takk for at eg blir sett. Klaus har heilt rett - alle har eit behov for å bli sett, både små og store, for å føle seg verdsatt. Den eine klemmen eg fekk i dag gjorde utruleg mykje, ting blei lettare.
Eg håper at eg om eit år vil kunne kaste av meg den stoiske roa vi nordmenn har overfor kvarandre, og i staden for å rekne med at folk kanskje skjønner at dei blir sett, rope det ut og la dei verkeleg få vite det. Det er så lite som skal til.
Linn Silje<3
Takk for at eg blir sett. Klaus har heilt rett - alle har eit behov for å bli sett, både små og store, for å føle seg verdsatt. Den eine klemmen eg fekk i dag gjorde utruleg mykje, ting blei lettare.
Eg håper at eg om eit år vil kunne kaste av meg den stoiske roa vi nordmenn har overfor kvarandre, og i staden for å rekne med at folk kanskje skjønner at dei blir sett, rope det ut og la dei verkeleg få vite det. Det er så lite som skal til.
Linn Silje<3
lørdag 30. august 2008
Én måned igjen!
Ja, nå er det faktisk ikke så veldig lenge igjen til jeg drar enda lenger sørover - bare én måned! Det virker ennå kortere til nå på en måte, siden studenter som var her i fjor har vært og fortalt litt om deres år og ting man bør passe på. Så ting har liksom kommet litt nærmere, blitt mer virkelig. For eksempel kan det være lurt å la kokeplaten stå ute og lage mat der, for ellers kan man lett få rotter inn i huset. Og man MÅ være inne før 8, hvis man da ikke har lyst til å ta sjansen på at ingen benytter seg av mørket når du går rundt alene..
Forrige helg var vi på blåtur, endte opp på et leirsted som heter Fjelltun. Etter en times kjøring vestover, ble vi satt av ved en veg som gikk videre inn på "fjellet". Det tok ca 30-40 min. å gå, og for noen så var det litt vel langt. Lite visste de da at vi dagen etter skulle ut på en strabasiøs tur, og ikke en gang greie å komme fram til målet.. Det visste ingen andre heller, for den del;b
På Fjelltun ble det fotballspilling, team building, bading (dusjene var forbudt område, siden 3/70 ble litt vanskelig å skulle fordele rettferdig..), synging og grilling av pinnebrød, i tillegg til at læreren som gikk i front gikk etter feil sti og vi kom bare på siden av fjellet i stedet for opp på toppen.
Det gjorde i grunnen ikke så mye, annet enn at de som faktisk kom seg dit vi egentlig skulle hadde hatt DEN fine utsikten over havet, i tillegg til at de så en huggorm ;o Jeg fant bare en flått som prøvde å bite seg fast i leggen min, men jeg må nesten innrømme at jeg ble litt redd for å finne flere.. Uansett, det beste av turen var da vi gikk tilbake igjen, for da var det duket for team building exercises. Den første strøk gruppa mi ganske godt på, da Ruth gikk rett i bakken da vi egentlig skulle ta imot henne. Utrolig at hun fortsatt stoler på noen av oss;) Neste øvelse var å gå med bind for øynene, Hanne begynte, jeg ledet an. Gjennom skogen, over stokk og stein, ned en røys og opp igjen. Det gikk faktisk så bra at vi løp et lite stykke. Etterpå var det min tur til å stole fullt og helt på at Hanne greide å se alt jeg behøvde, og det gikk heller ikke så aller verst - vi har dermed tro på at vi blir et utmerket team;b
Elin og meg.
Forrige helg var vi på blåtur, endte opp på et leirsted som heter Fjelltun. Etter en times kjøring vestover, ble vi satt av ved en veg som gikk videre inn på "fjellet". Det tok ca 30-40 min. å gå, og for noen så var det litt vel langt. Lite visste de da at vi dagen etter skulle ut på en strabasiøs tur, og ikke en gang greie å komme fram til målet.. Det visste ingen andre heller, for den del;b
På Fjelltun ble det fotballspilling, team building, bading (dusjene var forbudt område, siden 3/70 ble litt vanskelig å skulle fordele rettferdig..), synging og grilling av pinnebrød, i tillegg til at læreren som gikk i front gikk etter feil sti og vi kom bare på siden av fjellet i stedet for opp på toppen.
Det gjorde i grunnen ikke så mye, annet enn at de som faktisk kom seg dit vi egentlig skulle hadde hatt DEN fine utsikten over havet, i tillegg til at de så en huggorm ;o Jeg fant bare en flått som prøvde å bite seg fast i leggen min, men jeg må nesten innrømme at jeg ble litt redd for å finne flere.. Uansett, det beste av turen var da vi gikk tilbake igjen, for da var det duket for team building exercises. Den første strøk gruppa mi ganske godt på, da Ruth gikk rett i bakken da vi egentlig skulle ta imot henne. Utrolig at hun fortsatt stoler på noen av oss;) Neste øvelse var å gå med bind for øynene, Hanne begynte, jeg ledet an. Gjennom skogen, over stokk og stein, ned en røys og opp igjen. Det gikk faktisk så bra at vi løp et lite stykke. Etterpå var det min tur til å stole fullt og helt på at Hanne greide å se alt jeg behøvde, og det gikk heller ikke så aller verst - vi har dermed tro på at vi blir et utmerket team;b
Elin og meg.
Else, Anne Stéphanie og Kristine.
Ut på tur - uten mat og drikke, duger helten ikke.
Aline fra Rwanda, og Hanne, min reisekamerat:)
Selv om jeg fortsatt ikke har vært her på Hald halvparten av tiden ennå, føles det som om jeg skal reise snart. Kanskje fordi ting her har blitt normale i tillegg til at dagene som regel er fylte av ting å gjøre. Snart blir det jo også frihelg, bare én helg imellom nå faktisk, og etter den er det bare én helg til igjen på Hald, før jeg kommer hjem 26. september. Selv om det ikke har gått opp for meg ennå, kommer 1. oktober bare nærmere og nærmere..
Linn Silje<3
lørdag 16. august 2008
Heihei!
I dag er den første dagen uten undervisningsopplegg. Har bare hatt to dager med undervisning, eller egentlig bare én, men det er godt med litt "fri" og frokost en halvtime senere. I dag skal vi til stranden og bade etter lunsj. Lunsjen serveres kl. ett, og er et varmt måltid. Så farfar hadde vel syntes at middagen kom til rett tid. Etter lunsjen må vi vente til halv seks for å få kveldsmat, så det er mange sultne, norske mager rundt omkring:P
Skolen/internatet ligger bare et kvarters gange utenfor Mandal sentrum, så beliggenheten er veldig fin i grunn. Like over vegen ligger det også en liten ICA, så når folk blir altfor sultne, eller får lyst på noe søtt, er det bare å gå dit.
Nå har klærne mine vært rene i ca. 20 minutter tror jeg, så jeg bør nok gå og la noen andre få lov til å bruke vaskemaskinen..
Linn Silje<3
Skolen/internatet ligger bare et kvarters gange utenfor Mandal sentrum, så beliggenheten er veldig fin i grunn. Like over vegen ligger det også en liten ICA, så når folk blir altfor sultne, eller får lyst på noe søtt, er det bare å gå dit.
Nå har klærne mine vært rene i ca. 20 minutter tror jeg, så jeg bør nok gå og la noen andre få lov til å bruke vaskemaskinen..
Linn Silje<3
lørdag 9. august 2008
Salut le monde francophone!
La vie ne s'arrête pas, fack moi je ne peux pas le faire non plus.. Dans trois jours je laisse ma vie facile ici pour me préparer à sept mois plus ou moins challengeants au Rwanda. J'ai bien hâte, mais je ne sais pas vraiment qu'est-ce que j'aie accepté de faire. Ou plutôt choisi. En tous cas, la norvégienne québécoise sera bientôt africaine;)
Prends bien soin de vous autres - je vais penser à vous quand je ne mange que du gruau à maïs.
Linn Silje<3
Prends bien soin de vous autres - je vais penser à vous quand je ne mange que du gruau à maïs.
Linn Silje<3
fredag 8. august 2008
4 dager før avreise
Om fire dagar forlet eg Trøndelag for å gå på skule i Mandal i seks veker. Eg veit fortsatt ikkje heilt kva eg går til, men greitt blir det heilt sikkert uansett. Rommet mitt ser ut som kofferten min - alt ligg strødd utover. Det vanskeligaste no er eigentleg å finne ut kva eg skal leggje igjen, kva eg skal ta med, og om eg skal kaste noko. Sidan eg har knapt med tid, reknar eg med at det blir lite kasting og det meste heller lagt i esker eg sikkert kjem til å kaste om eit år..
I morgon (eller, i kveld) må eg seie hadet til mange av dei eg har vore mest saman med dei siste åra. Det blir rart, men eg veit at det går seg til. Og så blir det så koseleg å sjå alle saman igjen om eit år!:) Kven veit - kanskje hamnar vi alle saman på same plassen då?;b
I morgon (eller, i kveld) må eg seie hadet til mange av dei eg har vore mest saman med dei siste åra. Det blir rart, men eg veit at det går seg til. Og så blir det så koseleg å sjå alle saman igjen om eit år!:) Kven veit - kanskje hamnar vi alle saman på same plassen då?;b
Abonner på:
Innlegg (Atom)
