~ Linn Silje goes African ~

What can YOU do about the poverty in the world?

2009-05-27T10:03:00.001-07:00

Bilder

2009-04-22T03:46:00.000-07:00

På skolebesøk i Kigali..
En lørdag på AMU sammen med barna.
"Busstasjonen" like ved der vi bor.

Syopplæring på AMU

Linn Silje<3

Lake Kivu - Kibuye

2009-04-20T03:49:00.000-07:00

Linn Silje<3

AMUs barn

2009-04-13T07:40:00.000-07:00

Linn Silje<3

One down, another one to go

2009-04-13T07:31:00.000-07:00

Today I did the inevitable, I broke my seond pair of sandals here in Rwanda.

The first pair just broke all of a sudden, while I was trying to decide wether I should keep the group of people leaving my house company further that just out of the gate, and if so, for how long? The question was easily answered when one of my masai sandals decided to make it a short run right outside my gate. If you are still not tired of my sandal talk, well, then read on about the second one.

It was on my way back home from church, it had rained constantly for five hours, my clothes were damp and I was eager to get home and change. Hanne had left me to go to the Internet cafe, and so I walked alone towards a comfier future. As the raindrops still poured down over my already very wet jacket, I tried to navigate home without slipping on the road. I never did slip, but I did put my foot down in something that turned out to be more than I could handle. I tried to get my foot loose, and succeded, but when I put it down again, it was shoeless. I heard a giggle from the right, and saw the great guy who once said (and probably still would say) that I was not quite as smart as him or Hanne, because I come from the countryside. Today I just laughed back, picked up my broken sandal after taking the other one off too, he said he was sorry, I told him I was OK.

And as the country girl I am, I walked the muddy road home, barefoot.

Linn Silje<3

Bilder

2009-04-10T03:05:00.000-07:00

Linn Silje<3

Memorial Week - Norsk, Français, English

2009-04-06T10:44:00.000-07:00

Årets 15-års jubileum i Rwanda er ikke av det slaget man feirer med pomp og prakt. Vi er allerede inne i april, en måned som for mange rwandere er tung, 15 år etter. 7. april i år begynner Memorial Week, da er hele landet i sorg for å minnes alle som gikk bort i 1994, helt frem til 14. april. Ryktene sier at det er vanskelig for folk å stoppe strømmen av minner som blir presset på dem under denne uken, og at hele april alt i alt er en sørgemåned i dette landet.

6. april 1994 brøt folkemordet i Rwanda ut. 26. juni, tre måneder etter det som skulle bli et blodbad, ble det igjen orden i Rwandas gater. Alle som ikke var hutu eller tutsifiendtlig, ble fratatt retten til et verdig liv i disse månedene. De heldige fant ly hos hutuer som tross i opptøyene fortsatt så menneskene i sine naboer, andre greide å flykte, mens de resterende enten ble drept eller forsøkt drept etter beste evne. Det var ikke hæren som sto bak handlingene rundt om i Rwanda, det var de som ga ordrene, men det var venner, familie og naboer som sto ved vegsperringene med macheten i hånden og krevde å få se identitetskort. Over radioen spredte propagandaen mot "kakerlakkene" seg til alle boligområder - menneskene som skulle utryddes ble omtalt som småkryp, og dermed fjernet følelsen av at man kun tok et likeverdig liv seg, i tillegg til naboenes ansikter.

I dag bor begge folkegruppene sammen igjen, og "ofre og skyldige" bor vegg i vegg. På sin måte var de alle ofre, ofre for undertrykking som førte til rasemotsetninger, ofre for propaganda, ofre for å føle at de ikke hadde noe annet valg skulle de overleve, ofre for å ha blitt revet med i noe de angrer på etterpå. Ofre for hvert år å bli minnet på det de helst vil glemme.

Det er for sent for oss å hindre det som skjedde for 15 år siden, og det er for sent å tilby krisehjelp nå. Det vi fortsatt har tid til, er å ikke glemme, å aldri glemme, og å ta lærdom av feilene som er blitt gjort. Vi må på alle mulige måter hjelpe rwanderne videre i forsoningsprosessen, og det minste vi kan gjøre for å hedre deres forsøk på å greie det, er å si:

ALDRI IGJEN!

L'anniversaire de 15 ans au Rwanda cette année n'est pas un que l'on fête avec des gros sourires. On est déjà avril, un mois qui pour beaucoup des rwandais est très lourd, 15 ans après. Le 7 avril 2009 Memorial Week commence, en ce temps, tout le pays est vêtu en noir, et la vielle peine est là de nouveau. Pendant cette semaine, le Rwanda se souvien des victimes de genocide en 1994. Les rumeurs disent que beaucoup de monde ont des problèmes à arreter les memoirs qui s'approchent d'eux cette semaine, et que le tout d'avril, les rwandais vivent dans une réalité de 15 ans avant.

Le 6 avril 1994 le genocide au Rwanda à commencé. Le 26 juin, trois mois après ce qui devenait si grave que les rues de Rwanda étaient peinturé en rouge, l'ordre était rétabli. Tous qui n'étaient pas hutu ou contre les tutsi, n'avaient pas le droit d'une vie respectable dans ces mois. Le chanceux trouvaient d'accueuil chez des hutu qui à travers de la haïne des autres étaient encore capables de voir les humaines en ses voisin, des autres ont fui, pendant que les restant étaient soix tués, soix éssayés d'être tués. Ce n'était pas l'armé qui marché de maison à maison, bien sûre que c'était eux qui donnait les ordres, mais c'était des amis, de la famille et des voisins qui bloquent les routes avec le machete à la main, et ne laissaient passer que des hutu. Sur la radio la propaganda s'éntendait, et le message de tuer tous les "cafards" enlévait les visages des voisin tutsi. C'est toujours plus facile à tuer une mouche qu'un ami.

Aujourd'hui, les deux groupes vivent ensemble à nouveau, et "les victimes et les coupables" vivent côte à côte. Dans une façon ou autre ils étaient tous des victimes, victimes du colonialisme qui créé des mauvais rélation entre deux groupes qui étaient presque une avant, victimes de la propaganda, victimes de ressentir qu'ils n'avaient pas de choix s'ils voulaient survivre, victimes d'avoir cru entendre la vérité car cela à donné qu'ils ont fait des choses qu'ils ne sont pas fières de aujourd'hui. Des victimes d'être rappelés de ce qu'ils aimeraient mieux oublier chaque année.

C'est trop tard pour nous d'arreter ce qui se déroulé ici il y a 15 ans, et c'est trop tard des offrir d'aide de crise. Ce que l'on a encore du temps pour faire, c'est de ne pas oublier, de ne jamais oublier, et d'apprendre des fautes qui ont été commis. Nous devons de tous façons possible aider les rwandais à devenir et rester amis, et pour féliciter leurs essai de reussir ce-ci on devrait tous dire le suivant:/dire le suivant est le moindre des effort que l'on puissent faire

PLUS JAMAIS!

This year's 15 years anniersary in Rwanda is not one of those you celebrate with great shows and happy smiles. We are already in April, a month that is like a heavy burden for many rwandans, 15 years after. 7 April this year the Memorial Week starts, then the whole country is grieving to remember those who were killed in 1994, until 14 April. The rumours says that it is hard for people to stop the stream of memories that are pushed upon them during this week, and that the whole of April is a month of sorrow in this country.

6 April 1994 the genocide in Rwanda broke loose. 26 July, three months after what eventually became a blood bath, order was again restored in the streets of Rwanda. Everyone who were not hutu or against the tutsi, were not left the right to a humanly worthy life. The lucky ones found shelter with hutu who in spite of the violence going on still were able to see the humans in their neighbours, others succeded in fleeing the country, while the rest were either killed or tried killed in the most gruesome ways. It was not the army who carried out the killings all over Rwanda, they were the ones giving out the orders, but it was friends, family and neighbours who stood by the road blocks with the machete in their hand and claimed to see everyones identity card. Over the radio the propaganda against the "cock-roaches" was spread to all neighbourhoods - the people targeted for extinction were spoken of as bugs, and with that the feeling of taking an equally worth life was removed, as was the well-known faces of their neighbours.

Today, both ethnic groups are living together again, and "the victims and the guilty" are living side by side. In their way they were all victims, victims of oppression that lead to a cold relationship between the two ethnic groups, victims of propaganda, victims of feeling that they did not have any other choice if they were to survive themselves, victims of being drawn into something they strongly regret afterwards. Victims of being reminded of what they would rather try to forget every year.

It is too late for us to hinder what happened 15 years ago, and it is too late to offer crisis help now. What we still have time to do, is to not forget, to never forget, and to learn from the mistakes that have been done. We must in every possible way help the rwandese to move further in the process of reconciliation, and the least we can do to honour their try to achieve this, is to say:

NEVER AGAIN!

Linn Silje<3

PANG!

2009-04-03T21:42:00.000-07:00

I dag da jeg satt og ventet på at hun som hadde tatt med seg nøkkelen til jijuka forhåpentligvis skulle komme, hørtes et smell så høyt at jeg nesten lurte på om det var et hus som hadde rast sammen over vegen. Sammen med flere andre tuslet jeg litt fortere enn sakte bort til vegkanten for å se. Det var godt det var noen som hadde sett det hele mye bedre enn meg, og dermed løpt over vegen, for ved siden av en veltet motorsykkel lå det en dame. Sjåføren av motorsykkelen var ikke å se, men at damen som lå der hadde det vondt og ikke greide å røre seg, det var lett å se. De fikk løftet henne opp på fortauet, og siden inn i en taxi som forhåpentligvis kjørte henne til sykehuset. De krysset av hvor hun hadde ligget og tegnet konturene av den veltede motorsykkelen på asfalten før de løftet den vekk fra kjørebanen.

Fra nå av kommer jeg nok til å se meg ekstra godt om før jeg går over vegen, og hvis jeg merker at det kommer en motorsykkel i full fykende fart, vil jeg ikke ta sjansen på at den stopper eller greier å svinge unna meg. Hele denne hendelsen er jo egentlig ille nok, men den må så klart være enda ett hakk verre enn at denne damen ble stygt påkjørt: Fra den grønne arbeidskappen hennes kunne vi enkelt se at hun jobber for staten som "veg-/grøftekoster". Med denne opplysningen følger sannheter som at hun helt sikkert ikke egentlig har råd til å ta taxi, og at sykehuset hun havnet på ikke var av beste standard. Jeg håper hun, eller noen hun kjenner, har råd til å betale sykehusopphold og -behandling for henne, selv om en av mine venner, som også var der kom med denne oppmuntrende kommentaren: Vi bruker å si, at hvis du mister skoene når du blir påkjørt, da dør du.

Da taxi, motorsykkel og folk var fjernet fra åstedet, lå det et par røde flippflopper igjen..

Linn Silje<3

Bilder

2009-03-31T02:02:00.000-07:00

Hjemmebesøk i Butare

Gitarama, by mellom Kigali og Butare

Rain in Rwanda

2009-03-31T01:57:00.000-07:00

Today when I woke up first at 5.20, then 5.50 and at least once more before I finally got up, I took a choice I guess I will never have to take in Norway. I turned off the alarm when it rang, and went back to sleep again, even though I knew I was supposed to teach English..

Now it is 10.45 (all of the mentioned above are am), and I am still at home, and I just had breakfast. (I usually eat breakfast at 6.20) It has stopped raining, but as I am already this late, I just figured it would do no good to go down to AMU today. I'll teach on Thursday instead.

The day I wake up in Norway to the sound of raindrops hammering on my roof and windows, and decide to stay in bed because I cannot go anywhere in that weather anyway, well, I don't think it will ever happen. Not leaving your house because it is raining would keep you stuck inside a great deal of the time in Trondheim. Besides, people would think you were a fool. I'm glad there's at least one country in the world that lets you do whatever besides your actual task when the weather is not on your side!

Linn Silje<3

T-skjorte

2009-03-29T06:38:00.000-07:00

Før jeg dro til Rwanda, sa pappa til meg at jeg kom til å være svart når jeg kom hjem i mai. Selv om jeg nok har fått mer sol på kroppen i løpet av disse vintermånedene enn det jeg hadde fått hjemme i Norge, vil jeg ikke påstå at jeg har skiftet farge helt. Jeg er nok mer grå enn svart, og fortsatt hvit mange steder.

Hvor jeg ennå er hvit er ikke så vanskelig å forklare. Her i Rwanda sømmer det seg nemlig ikke for jenter å gå uten tildekkete skuldre og knær. Det arbeidet jeg gjør her er innimellom helt nede på grasrotnivå, og dette er ofte det som gir meg mest farge, og som krever størst respekt for de kulturelle begrensingene. Når jeg da befinner meg i åkeren en dag solen steker, i bukse og t-skjorte, tar de delene av meg som er uten klær til seg alle de solstrålene de kan. Dette resulterer i at når jeg kommer hjem og skal gå i dusjen, får meg en god latter. Jeg har aldri vært noen særlig tilhenger av den såkalte "farmer's tan", men jeg skal innrømme jeg synes jeg tar meg nokså godt ut når jeg tar av meg den skitne t-skjorten og blottlegger solbrune armer og et lite parti brystkasse, og kritthvite skuldre og alt som har befunnet seg under t-skjorten.

For å være helt ærlig vet jeg ikke for hvem det blir verst å legge seg i solen i paradisbukta den første sommerdagen i år; alle de som har vært hjemme og blitt hvitere og hvitere hele vinteren, eller meg, som ser ut som jeg har på meg hvit t-skjorte konstant.

Linn Silje<3

Today I planted trees, in the name of Rwanda

2009-03-28T02:20:00.001-07:00

I woke up, just a normal "last-Saturday-of-the-month" morning, and thought I would relax until going for a football match at 2pm. I proved to be wrong, because after Hanne left the house, a man and a woman, leaders of the local community, knocked on my gate, and told me to join the community work, umuganda.As Norwegians will recognize this concept of "dugnad" since it is an obvious part of having kids in school or living in a neighbourhood or actually just being in Norway either spring or autumn, I can tell you all, that umuganda is only limited to one Saturday per month, and it is national.

Since I was asked like that, while I was still in my pyjamas, I decided to get out of bed, have some breakfast and join in. I did not really know what they were doing, but I knew that they were just up the street, and that I could probably help carrying something. When I walked out the gate in my flip flops, my "sweat pants" and my picked-out-of-the-dirty-clothes'-bag t-shirt, two of my neighbours were sitting on the opposite side of the road. I did not see them at first, but when I did, I turned back and spoke with them. They told me to go to the office and get some trees, and when I would come back we would go and plant them at jijuka.

When I got to the office, there were a bunch of guys cutting grass there, and one of them offered me to do his job. I just told him "ntabwo mbizi" - I don't know - and they all were real satisfied with the umuzungu speaking in Ikinyarwanda. Not that I had said much. I picked three trees, and headed back for my guys. I did not really do that much, though I tried to use the "isuka", and really did put soil around one of the small branches we planted. So even though I think I did quite good, I will have to give most of the honour to Jackson.

When I come back here in a couple of years, I can at least point at three trees and claim that I helped plant those trees there when I lived in Rwanda, and participated in whatever Rwandans did.

Linn Silje<3

Bilder, endelig..

2009-03-24T02:50:00.000-07:00

Etter mange mislykkede forsoek paa aa laste opp bilder, var internettet paa min side for foerste gang paa minst en maaned i dag. Det ble litt av hvert, i en salig blanding, men jeg haaper dere kan unnskylde meg.Paa skolebesoek i Butare, elevene kapptes om aa komme lengst ut av vinduet.

Paa veg til hjemmebesoek i Butare.

Det ble dessverre med to bilder i denne omgang, etter aa ha sittet og proevd i en time..

Linn Silje<3

Dagbok

2009-03-18T23:40:00.000-07:00

Ofte om kvelden, når jeg er ferdig med å skrive i dagboken, ser jeg på de få sidene som ennå er tomme. Det er ikke mange igjen. Noen ganger ser jeg også tilbake, på alle sidene som er fulle av skrift, av ting som har skjedd meg og av ting jeg en gang tenkte på.

Innimellom leser jeg noe av det jeg skrev. Nederst på hver side står det hvor mange dager jeg har igjen i Rwanda, tallet har nå kommet godt under 100, men det var en tid da det var over 200 dager igjen at jeg også skrev i dagboken. Når jeg leser det som er så lenge siden, ser jeg ned på tallet nederst, og undrer meg over at den gang visste jeg ikke hva alle de neste 100 dagene skulle bringe, ikke hvilken veg jeg skulle ta, eller hva jeg skulle se. Det går opp for meg, at siden den gangen jeg skrev dét, har jeg fylt over 100 nye sider med inntrykk og opplevelser.

Hver dag har sin side, og hver side sin sjarm, men alle disse sidene ligger inni meg.

Dette blogginnlegget ble skrevet for ganske lenge siden, men aldri lagt ut. Nå har jeg lest det igjen, og jeg er fortsatt enig med meg selv. Jeg har skrevet ut den forrige dagboken, og begynt på en ny. Det er rart hvor fort tiden går, og hvor lett man glemmer at man ikke visste eller kunne alt man kan i dag i går.

Linn Silje<3

The fat and the retarded

2009-03-18T01:29:00.000-07:00

And just when I thought Rwanda had offered all it had of personal "offenses", I got another laugh today.

Being fat in Africa is a positive thing, it shows that you have money, and that you don't have AIDS. Even though it is a bit hard, with my western mind of fitness and super skinny celebreties, to take it as a compliment when they call me fat, I have begun to get used to it and to let it pass. The pimples I have gotten on my forehead since I came here are a case of pity, and everyone asks me why I have them. I don't really know, and I just tell them that I don't have any in Norway.

Today a boy I and Hanne know so and so came by and started to talk with her about life and love. He told her that he loved her, truly did, but Hanne of course said she already had a Norwegian boyfriend. He had a bit of a struggle, and in the end changed the subject slightly.. In the beginning of our stay here we used to meet him a lot more often that what we do now, basically because we don't really have that much in common. I guess he wants us to hang out with him more, and that's probably why he managed to tell Hanne the following:

"I know that you want to go out, but you have to stay with Linn Silje," anynomous Rwandan boy (20)
"No, I CAN go out alone, but I want to be with Linn Silje," Hanne
"Well, you know, she's a bit 'blocked'," a R b (as in retarded some way or another)
"What?" Hanne
"You know, she's from the village and you are from the capital, you're smart. She's a bit blocked. I understand that you have to be with her," a R b

Hanne had to restrain a laugh, I couldn't when she told me all about it afterwards.

PS He REALLY thinks I have a mental problem. Do I?

PPS People from the villages of Rwanda are either very stupid, or are just thought to be so. I guess it's a burden we all have to bear.

PPPS This is the same boy that when we told him some one thought Hanne was my mother, excused their mistake/comforted her by saying that it is surely because she is so fat, that they could be led to think so.

Linn Silje<3

Hva har jeg lært?

2009-03-18T01:26:00.000-07:00

Jeg er heldig som får lov til å være her og gjøre det jeg gjør. Det er ikke alle som får en slik mulighet til å åpne øynene og utfordre seg selv på denne måten. Jeg føler jeg har vokst veldig mye på den tiden jeg har vært her, selv om jeg ikke vet helt hvordan ennå. Det jeg kan si med sikkerhet, er i alle fall dette:

De jeg har lært noe av under dette oppholdet, er ikke de som har gått lengst på skole eller har de best betalte jobbene. Det er ikke de som sitter og glor ut gjennom vinduet over byen fra kontoret, og det er ikke de som lever i luksus med naboer som så vidt har til mat kun 300 meter unna. Deres kunnskap har jeg fått før, deres ord er allerede lest og hørt, og deres syn på verden og livet er det jeg har vokst opp i.

De jeg har lært noe av, er mennesker som tar i et tak for andre, mennesker som har tro på det de jobber med, mennesker som aldri gir opp, mennesker som smiler med hjertet. Det trengs bestandig noen litt mer ressurssterke for å gi et tilbud til de andre, men det er de andre som står sammen og som aldri lar noen falle av lasset. AMU gir mange en mulighet, men det er de som benytter denne muligheten vi har bruk for. De som går i en time for å komme fram til åkeren for å jobbe, de som går i 30 minutter for å komme seg til fellesskapet og gleden, selv om de er slitne, og selv om de ikke har spist siden lunsjen dagen før.

Å gå gjennom livet gjør at vi støter på mange vanskeligheter og hindringer, men disse er av forskjellig grad. De som møter de aller høyeste, er de som fra før av kjempet mer enn mange andre. Det at de aldri gir opp sier mer om hvor mye vi tar livet for gitt, enn hvor hardt de kjemper. Jeg som aldri har møtt på de kjempestore vanskelighetene, ville helt sikkert bukket under hvis jeg hadde fått tildelt en skjebne herfra nå. Jeg er blitt for godt vant med livet til å forstå at det mest sannsynligvis ikke vil vare evig.

Linn Silje<3

Søppeltyv 2

2009-03-18T01:22:00.000-07:00

Det er en kjent sak at kriminelle ofte får en trang til å dra tilbake til åstedet, så også med vår søppeltyv. (Har du ikke lest innlegget med samme navn, kan du godt gjøre det)

Torsdags kveld etter kinyarwanda, banket det iherdig på porten. Hanne sto ute og vasket håret, og det var jeg som måtte reise meg fra sengen for å låse opp. Utenfor sto det et ansikt jeg hadde sett før, men ikke greide å plassere før Hanne ropte "det er søppelmannen!"

Som forrige uke ville han komme og hente søppelet vårt, men siden vi fortsatt ikke har fått tilbake søppelbøtten, stilte vi oss litt mer skeptiske til hans arbeide. I dag hadde han ikke med seg noen sekk i det hele tatt, så han hadde vel egentlig ingen tanke om å gå herfra uten den andre søppelbøtten vår òg. Han måtte inn på do og hente den, og da han kom ut og åpnet lokket, forklarte Hanne ham at han ikke fikk lov til å ta med seg denne. Og hvor er den blå? Joda, han skulle komme tilbake med den. Den var nå et eller annet sted. Hanne fortsatte å forklare, at han kunne få lov til å ta med seg søppelet, men ikke bøtten. Dette var vel ikke akkurat det han hadde i tankene, og krevde straks 1000 francs (ca 10 kr). Dét har vi ikke penger til, når han for det første ikke stiller forberedt på jobb, og dessuten ikke egentlig er den AMU betaler for å hente søppelet..

Det var ikke så lett å forstå hverandre denne gangen heller, og i stedet for å gi opp og gå hjem, gikk han tilbake inn på doet og hentet noen pappesker han begynte å putte nedi søppelbøtten. Kanskje tenkte han vi ble mer medgjørlige hvis han tok med seg enda mer søppel, i tillegg til søppelbøtten. Det ble en lang, men ensformig samtale mellom ham og Hanne, mens jeg, som vanlig, sto og lo. Gestikulasjonene fikk ham heller ikke til å ta til vettet, ikke før Hanne vinket, sa et ettertrykkelig hadet, og gikk til siden så han kunne gå, forsto han at hans tjenester ikke var ønsket. Da han gikk mot porten så jeg at han løftet oppgitt på øyenbrynene. Jeg sa takk, og låste porten etter ham.

Nå er det vel mer som helt klart at vi aldri får den andre søppelbøtten tilbake, og hvis denne mannen skulle finne på å prøve seg neste uke òg, ja da liker han jammen meg jobben sin!

Linn Silje<3

Søppeltyv

2009-03-06T05:44:00.000-08:00

Selv om vi ikke er helt stødige i språket ennå, prøver både jeg og Hanne å snakke og forstå Ikinyarwanda så godt vi kan. Ofte møter vi på mennesker her som ikke skjønner noe annet enn lokalspråket, og noen ganger fører dette med seg uante konsekvenser. Slik som onsdag.

Etter å ha vært borte i en uke, kom vi rett hjem til dagliglivet. Klær må vaskes, og søppel skal hentes. Så når det kommer en mann kledd i litt over middels fillete klær, med en sekk i hånden og peker på søppelbøtten, lar vi ham ta en kikk. Til min store forundring ble han ikke overlykkelig over å se at søppelbøtten (selv om den ikke var halvfull en gang) nesten var mer fylt av vann enn av søppel. Mens han står og forklarer og gestikulerer og ser på både meg og Hanne for bekreftelse, står vi der og spisser ørene til det ytterste for å forstå hva han sier. Det gjør vi dessverre ikke. Og det at vi repeterer "jeg skjønner ikke" hver gang ordflommen stoppes, hjelper verken ham eller oss. Jeg begynner å le, ikke desto mindre når Hanne gir opp å stotre frem ord på Ikinyarwanda og går over til å prate norsk til ham. Noe han ser ut til å forstå bedre enn våre tidligere forsøk.

Nå er det blitt torsdag, og søppelbøtten vår er fortsatt borte. Vi forsto nemlig så mye som at han ikke ville løfte ut søppelet fra søppelbøtten og putte det ned i sekken sin på grunn av vannet, selv om Hanne tømte ut mesteparten av det. Han fikk til slutt lov til å putte sekken ned i søppelbøtten og ta det hele med seg. Både jeg og Hanne håpet at hennes iherdige gestikulasjoner skulle få ham til å skjønne at han måtte komme tilbake med den. Det har han ikke gjort, ennå. I tillegg kom søppeldamen innom i dag, og ble overrasket både over at vi ikke hadde noe søppel (eller søppelbøtte), og at det hadde vært noen hos oss i går. Så jobbet de ikke sammen, i alle fall.

Linn Silje<3

Regn i Butare

2009-03-04T00:06:00.000-08:00

Det er tidlig morgen sør i Rwanda, nærmere bestemt Butare. Jeg har ligget halvvåken en stund og hørt på regnet som trommer over og rundt meg, og på tordenet som knaker i hele byen. Her er det gjennomsnittlig kaldere enn i Kigali, og nå blir jeg nødt til å trekke pleddet helt opp og inntil ørene. Armene legges i kors under meg. Jeg er glad jeg ikke skal stå opp ennå.

Så ringer telefonen, alarmen piper, det er på tide å våkne. Etter et kvarter ringer Hannes alarm, vi rører litt på oss, skulle ønske det ikke var morgen alt. Frokosten blir inntatt på sengen, de eneste "sittemøblene" vi har her i tillegg til do. Mens jeg kler på meg begynner det å regne igjen, da er det flaks at vi faktisk bor der vi skal være, og så vidt trenger å bevege oss ute for å komme oss inn til morgenbønnen. Etter at Hanne har brukt to minutter på å låse OPP døren, løper hun ut i regnet, det ser mørkt ut. Døren er låst, det fins ingen der. Jeg låser opp døren på nytt, uten problem, og vi setter oss på nytt på sengene.

Når det regner og er kaldt og gjørmete overalt,
er det like greit å holde seg hjemme
som å møte opp til tid og sted som avtalt.

(Like etter jeg var ferdig med aa skrive dette, begynte jentene aa komme, og det ble sang paa oss likevel)

Linn Silje<3

Livstegn fra Butare

2009-02-26T04:28:00.000-08:00

Ikke nok med at jeg skal infiltrere AMU Kigali, na har de jammen meg sendt meg soerover for a klusse til opplegget deres her ogsa. I gar var vi rundt pa hjemmebesoek, men endte opp med a sitte inne pa et klasserom sammen med to laerere mens regnet "hoeljet" ned. Jeg greide a berge skjoertet mitt nesten helt fritt for soele (proev a ga med flip-flopper pa en gjoermete veg, og fortell meg sa hvordan du sa ut bak etterpa:b), kun tre flekker, helt til vi kom sa langt at vi naerment oss byen.. Da jeg satte meg ned for a spise lunsj hadde skjoertet mitt fatt et helt nytt moenster bak. Ikke var det toert heller, sa da jeg reiste meg var deler av moensteret blitt overfoert til stolen.

I dag har vi laert bort litt engelsk, og ellers bare vaert sammen med jentene som laerer a sy her. Hanne ble skikkelig ivrig, og sydde sa det sang etter, mens jeg satt og sa pa. Jeg er i grunn ikke sa glad i symaskin, og hadde det helt greit til en av jentene kom og ville ha meg til a sy. Og dette var ikke de samme lappene Hanne satt og lekte med, na skulle jeg fa aeren av a sy skjoertet til en knallbla skoleuniform. For a gjoere en lang historie kort, gjorde denne jenta det samme da hun innsa, etter at jeg hadde proevd og feilet tre ganger, at det nok gikk fortere hvis hun gjorde det selv. Jeg kan dermed ikke skryte pa meg a ha sydd en rwandisk skoleuniform, men rysjene pa ett av skjoertene har jeg laget!

Linn Silje<3

Silent bus ride

2009-02-22T04:09:00.000-08:00

It's not dark yet, but you know that by the time you get home it will be. You squeeze your way into a seat on the bus, and wait for it to take you home as it fills up. All of a sudden you are 20 persons in one Toyota Hiace, and you are ready to go. It has been a long day, and as the bus snuggles through the narrow (or maybe just overfilled) streets of the centre of Kigali, the noises prepares you for what you expect to be a normal bus ride.

As the life in Kigali overwhelms everything else, you do not discover until later how the mood in the bus really is. There are people shouting, cars blowing the horn, and you are sitting between as many people as the bus can possibly carry, looking forward to get home after a long day.

When you finally get out of the "queue" and into the roundabout, the bus driver speeds up and makes you clench your fist around the seat in front of you. You drive past the big "westernized" supermarket, into another roundabout, and finally you are definitely heading home, lost in you own thoughts. It is not until your friend whispers "everyone's quiet", that you realise that that is actually the truth; NO ONE is talking.

I do not know if you have ever ridden a Toyota Hiace, but if you picture yourself sitting in the very back of one, with three others on the bench with you, and 16 others in front of you, and then you picture it being as silent as when a whole football stadium takes one minute of silence. And this lasts for MANY minutes. Actually it is not only a couple of minutes, it is the whole ride home. Usually the bus is full of music, voices or some kind of disturbance. Now it does not seem as if anyone has anything to say, and even when the conductor claims money from those who want to get off, they all whisper.

When you almost reach the top of the hill, and you prepare to get out, you do it silently too, and when people have to leave their seats to let you out, even the children do it without a noise. You pay, get your change, agrees on the amount, and crosses the street to go home. Africa was extremely quiet this evening, and for a girl from Norway like you, you appreciate it. Because it is nicer to be quiet together than to be quiet all alone.

Linn Silje<3

Et liv jeg aldri valgte

2009-02-22T03:44:00.000-08:00

Da jeg var 19 møtte jeg en gutt. Han var et par år eldre enn meg, og jobbet da som lastebilsjåfør. Da jeg var 20 giftet vi oss, kjøpte et lite hus i Kigali og startet et nytt liv som familie. Mannen min arbeidet godt og mye, og vi hadde alt vi trengte. Mine oppgaver holdt seg for det meste i huset, med klesvask, matlaging, ta imot gjester (familien hans kom ofte innom) og etter hvert som barna kom, ta seg av dem. Vi levde på tre rom, to soverom og en stue, pluss kjøkken og do ute. Selv om vi ikke hadde råd til hushjelp hadde vi i alle fall råd til tak over kjøkkenet, så slapp jeg å stå ute i regnet og lage mat.

Da vårt første barn var født, en gutt, og nesten hadde lært seg å gå, brøt uroen ut i Rwanda. Vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss, til slutt bare ble vi igjen i Kigali og håpet på det beste. Det var bare jeg som var fullblods av oss to. Månedene som fulgte viste meg det verste jeg noen gang har sett mennesker gjøre i hele mitt liv. Vi greide å berge to av våre naboers barn, foreldrene måtte ryddes vekk fra grøftekanten da det endelig ble trygt å være både det ene og det andre.

Naboens barn ble tatt hånd om av tanten deres, og vi fikk selv to til i løpet av de tre årene som fulgte. Selv om livet var hardt for mange, hadde det ikke gått verst utover oss, og vi greide oss fint. Da vår eldste var blitt 8 eller 9, begynte mannen min å bli syk. Selv om ha var nokså ung, ble han bare verre og verre, og det var ingenting vi kunne gjøre. Da han døde var vårt fjerde barn blitt bare sju måneder.

Det viste seg han var dødd av AIDS. Jeg visste det ikke da, men da jeg også begynte å miste krefter, og det ble vanskeligere og vanskeligere å få kroppen til å arbeide, testet jeg meg for HIV. Barna ble også testet, og både jeg og de to yngste var positive. Min svigerfamilie ville ikke lenger ha noe med noen av oss å gjøre. Jeg sto plutselig alene igjen, da mine foreldre var døde og søstrene mine bodde ute på landsbygda med hver sin familie. Heldigvis eide jeg huset.

Det er nå ti år siden mannen min døde. Jeg lever fortsatt, om enn ikke i beste velgående. Med hjelp utenfra har jeg greid å sende barna mine på skolen hvert år frem til nå, jeg får støtte og forståelse, og selv om jeg fortsatt strever med å finne nok penger til å gi barna mine mer enn ett måltid om dagen, får jeg av og til sukker, mel og bønner fra A.M.u. A.M.U. har hjulpet meg og barna mine til å akseptere sykdommen, å gi oss et rom der vi ikke blir sett på som skitne eller smittsomme, men som likeverdige og verdifulle. Å møte andre som lever med samme problem gjør det litt lettere, når naboer går så langt unna deg som de greier på vegen, eller svigerfamilien din støter deg fullstendig ut. Til neste uke skal jeg begynne å lære å sy med symaskin. Hvis jeg så bare kunne få råd til en symaskin selv etterpå, kunne jeg sluppet å ta HIV-medisinen på tom mage, og barna kunne ha nok energi til å leke sammen med de andre i friminuttene.

Det var ikke dette livet jeg drømte om da jeg satt og ventet spent på at bryllupsseremonien skulle ende.
Linn Silje<3

Dette er ingen sann historie, slik "Memento mori" er det, men det er likevel 'historien' til mange av moedrene med HIV jeg moeter her.

Hvor kald er jeg egentlig?

2009-02-15T01:42:00.000-08:00

Jeg omgås nesten daglig folk med HIV, en sykdom vi kjenner lite til i Norge, og jeg ser at de lever i stor fattigdom. Hva kan jeg gjøre med det?

Det går an å samle inn penger, det går an å være engasjert og å ta innover seg alt det man ser. Det går an å engasjere andre. Selv om jeg føler at jeg gjør noe riktig ved å være her, selv om jeg prøver så godt jeg kan å være en venn for de jeg møter, ser jeg hvor lite jeg faktisk egentlig reagerer på og forstår. Når det kommer noen andre inn, som skrur på tårekanalen bare de ser barna med HIV, da innser jeg at sykdommen disse barna bærer på faktisk er en stor byrde for dem. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. Og jeg får litt dårlig samvittighet, fordi jeg helt klart ikke har greid å føle like mye på deres vanskelighet, som de som står i døråpningen og griner, gjør. Men hva godt hadde det gjort?

Å gråte så fort man ser et HIV-smittet barn passer godt på TV, slikt blir det penger av til TV-aksjonen; de stakkars, stakkars syke barna i Afrika. Det ER sant, det er synd på dem, men de er på ingen måte stakkarslige. Ikke kan man se om noen har HIV, og ikke går de rundt og synes synd på seg selv. Min oppgave her er ikke å synes synd på dem, selv om jeg gjør det når jeg sitter alene om kvelden og tenker. Min oppgave er å gi barna den samme oppmerksomheten andre barn får, å leke, å synge, å danse og le.

Jeg kan gråte foran Norges befolkning for å få dem til å åpne øynene, men å gråte foran barna gjør meg ingen nytte. Den ene dagen i uken de får mulighet til å være sammen med barn i samme situasjon og ha det gøy, uten å tenke på at de er annerledes enn de rundt dem, har de ikke behov for å se umuzunguen gråte. For hva har vel jeg å gråte for?

Linn Silje<3

Mwaramutse!

2009-02-15T01:15:00.000-08:00

Uyu munsi nkorana Hanne kuri jijuka. Nakoze hariya ejo hashize, ariko abana bose kuba babaye kuri ishuri. Nimuguroba Hanne na jyewe twifuza gusuhuza abanyeshuri bo muri Noruveji. Tugakorane umunezero!

Hanne yoza umusatsi zawe ejo, wituma ndoga umusatsi zanjye uyu munsi. Ndizera ko ntabwo hari abantu benshi mu isi bashobora kumva Ikinyarwanda, kuko simumva amagambo menshi kandi ntabwo nshobora kwandika ni byiza.

Inshuti n'umuryango zanjye; nabakeneye:)
Umunsi mwiza!

UMUTESI Linn Silje<3

Det er bedre med vinter i Norge enn ti skjærer på taket..

2009-02-10T03:11:00.000-08:00

Det fins helårsfugler, trekkfugler, trekkoppfugler og sangfugler. Her i Rwanda fins det også dansefugler. Når disse fuglene danser, liker de å ha oversikt over hvem som ser på dem, og da er et hustak et passende sted å opptre. Det fins ingen tidsbegrensning på deres danseengasjement, og like så vel til frokosten som i søvnen, dunker det bortover blikktaket over oss. Dansefuglenes era har stormtatt Kigali.

Til å begynne med skjønte jeg ikke hva det var som lagde slik en lyd over hodet på meg. Jeg var allerede kjent med "katt på taket" og "rotte I taket", men denn lyden var ingen av disse. Lenge trodde jeg det var en mann som prøvde å stjele klesvasken min om nettene, eller vakten vår som prøvde å komme seg hjem, men i dag var jeg vitne til lydens opprinnelse.

Jeg satt som vanlig på sengen og så utover landskapet (=kofferten min med alle mine eiendeler strødd litt rundt omkring), da den mystiske lyden hørtes gjennom vinduet. "Endelig!" tenkte jeg, "nå får jeg vite hva det er! Kanskje det er en skikkelig stor rotte som hopper paradis."

Til min store skuffelse var det en av de mindre fargerike gavene fra det kalde nord som deiset bortover taket på nabohuset. Gleden over å høre "norske" fuglelyder i Rwanda har tatt meg tidligere, men denne gedigne skjæren evokerte ikke de samme følelsene. Nå vet jeg i alle fall hva det er som danser disco på taket om natten!

Linn Silje<3

Memento mori

2009-02-04T23:58:00.000-08:00

Malingen flasser og veggene sprekker. Gjennom blikktaket slippes lys inn i tykke stråler. Rommet er mørkt og lukter innestengt, den dårlige luften ligger stille. Det står to senger inne på rommet, i tillegg til et lite bord, to knagger og noe stuet bort i et hjørne med sengeteppet lagt over. Det er ikke plass til mer. Adresseboken begynner og slutter med Fatina. Hvitt kritt på grønn vegg hjelper barna å huske sin mors telefonummer. Memento mora.

Mannen din er død. Foreldrene dine er døde. Du har tre barn å sende på skolen. En nabo, en venninne, dør. Hun etterlater fem barn. Mannen hennes døde før henne. Tre av barna hennes havner på barnehjem. De to yngste adopterer du. En gutt, og en jente. Gutten på to har HIV. Han går på medisiner og trenger mat. Du fletter folks hår for å få penger, men nå er ferien over og kundene blir færre og færre. Pengene uteblir, likeså maten.

Du lever på to rom, med to senger. Før var dere fire, nå er dere seks. Fem er friske og en er syk, ofte, innimellom, han trenger mat. Du har ikke penger.

Han som står i fare for å få i seg alt for lite næringsstoffer er han du nå kjemper for. Han er ikke en gang din egen. Tre av søsknene hans bor på barnehjem. Du får hjelp og støtte, besøk og mat. Du blir forsikret om at fra nå av er du ikke alene. Det fins noen som kan hjelpe deg, du som hjelper flere enn du egentlig har råd med. Så kan man spørre seg hvorfor det var deg, og ikke noen som faktisk kunne gitt gutten det han trenger og mer til, som sa seg ansvarlig for ham. Han er en foreldreløs som bærer med seg noe samfunnet rundt ser på som skamfullt og farlig. Det er gutten som ser opp på deg med tillitsfylte øyne og klynger seg til deg.

I dag fikk du mat, hva har du i morgen? På veggen står det memento mora.

Linn Silje<3

Real, but surreal

2009-01-31T05:37:00.000-08:00

Seeing skulls on TV is not the most pleasant sight. Seeing them in museums is not either. Seeing them lying in the church where "their" persons were killed, is impossible to grasp.

After spending over four months in Rwanda I have now visited some of the most haunted sites from the genocide in 1994. The first church contained the bones and clothes of 5000 persons. In the second one 10 000 were killed, and a "mass grave" containing about 41 000.

The empty eye sockets stares at you as you look back at them, and the very obvious truth, the truth of it being of a human, lies as a shadow in the back of your mind. These bones are too real, and too naked to be a former human being. The thought that all those black eye sockets once saw what you have seen, their mouth used to smile and laugh, and the terror they must have felt before they died.

The stacks of clothes on the church benches seem so old, and yet it is only 15 years ago in April. All my friends here experienced what I can only see in films, and all of them were lucky not to be among the many thousands who are now lying for everyone to see, hoping to remind people that evil

.. can only last for so long, until a better force drives it away.

Linn Silje<3

Making a difference

2009-01-26T00:04:00.000-08:00

For a non-Christian I think I can say, with my head above the water, that I have been A LOT to church lately. It's not every Sunday, but not far from it. Though I, unlike the others who attend the services in New Life Bible Church, do not go there to be filled with the word of God, there is a lot of wisdom in what the pastor preaches about.

Today the subject was to make a difference with your life. The bottom line given by the pastor, was to live by the word of God, and to put him first, but I know I cannot do that. Because I don't believe in this Lord. But I do believe that I can make a difference with my life, and I do believe that others will know, even though I don't have the confidence to trust that God will be the one showing the way.

I believe that by doing good for others, I WILL make a difference, and I will be something positive in the very existence of someone. But the pastor today emphasized on God, and how you can only reach such a goal by letting Him be in all you do. That I cannot fulfill. My "difference making" will therefore have to be about people, and all the persons around me. I wish to be able to be a good person for them, and to help them lift their spirits. My sole and very strong hope in this, is that I, who is not capable of doing this in the name of any Creator, will be capable of doing it for other people's good, and not for my own well-being.

I hope that my goal will always be to make the day a better one for the person in front of me, and not to lighten my conscious. Though I don't believe, I want to be a good person, and I want to be it purely. I wish my actions could say what I cannot always tell, and I would love to make a difference with my life. So be it if it does not last forever.

Linn Silje<3 25.01.09

Én gang i måneden skremmer vi lokalbefolkningen

2009-01-21T23:27:00.000-08:00

Hanne sjekker kameraposisjon mens jeg gjør meg ferdig.

Ingen av oss helt forberedt på at kameraet tok bilde av seg selv.

Endelig får vi vist frem vårt sanne "jeg"!

Linn Silje<3

P.S. Hanne mente dere kunne ha vanskeligheter med å skjønne hva som er så spesielt med akkurat disse bildene, og akkurat den ene dagen i måneden. Tar dere en nøyere titt vil dere se at både hår og ansikt har fått et lite "løft" (eller vask og sminke som man også kan velge å kalle det).

Hopp, i fattigdommens navn!

2009-01-21T23:23:00.000-08:00

Når jeg kommer hjem i mai må jeg formidle det jeg har sett og opplevd her til dere som sitter i Norge. Selv om jeg helt sikkert hadde kommet til å prate om oppholdet mitt til de rundt meg uansett, er dette pålagt meg som deltaker av Fredskorpset og også som elev ved Hald Internasjonale Senter. Det jeg har sett skal påvirke mer enn meg selv og min nærmeste familie.

Jeg har derfor helt siden i høst tenkt på hvordan jeg skal få til dette. Tanker som har streifetmeg er foredrag på ungdoms- og videregående skole, besøk på barneskole og barnehage, vennekveld, innlegg i avisen og til og med kirkekaffe. Da jeg snakket med søsteren min i 4. klasse her om dagen, benyttet jeg anledningen til å spørre henne om hva hun kunne likt å høre om hvis jeg kom på skolen for å prate om Rwanda. "Æ har hvertfall løst te å hør om da du hoppa
i strekk!" var svaret jeg fikk. Ikke akkurat det jeg hadde tenkt å vektlegge på min "bli opplyst om virkeligheten"-turné. Jeg prøvde å få henne på tanker om å høre om hvordan barna her bor, hva de spiser, hvordan det er på skolen og slike ting, men responsen var fortsatt den samme: Njaa, men da du hoppa i strekk, va itj det skummelt?

Joda, det var det. Jeg har hoppet i strikk, 44 meter fritt fall over Nilen, og jeg må nesten innrømme at å høre om et slikt adrenalinkick høres morsommere ut enn å høre om hvordan folk som strever med å finne penger til å betale leien av toromsjordhuset, lever med HIV. De fattige barna i Afrika har sultet så lenge jeg kan huske, det kan vel knapt nok kalles noen nyhet? Nettopp det at vi beveger oss mot generasjon nummer x som vokser opp uten basisbehovene dekket, burde sette hjertene og hendene i brann etter å gjøre noe med det. Men gammelt nytt appellerer ofte kun inntil man tar av det nye papiret og ser at det er forrige års julegave som ligger inni.

Gode ideer til hvordan jeg kan bidra til å åpne øynene til GUd og hvermann når jeg kommer hjem, mottas med takk. Meg har det allerede satt utrolige inntrykk i, men jeg har jo tross alt sett det og levd I det. Dere hjemme greier nok godt å holde ut med et halvtimers foredrag før dere kan gå ut i den fiktive virkeligheten så mange av oss befinner seg i, og heller huske svevet ned mot Nilen enn gutten som spiste ett måltid om dagen.

Linn Silje<3

"Bli ny" på flyet hjem

2009-01-18T23:57:00.000-08:00

Min hjemreise går gjennom KLM, et nokså høyt ansett flyselskap. Deres tilbud er derfor også av høy rang, og Internettsidene er enkle å finne fram på. Når man sjekker reiseruten på KLM.no, får man ikke bare vite når man letter og lander og hvor og hvor lenge
man skal være på hvert sted, man får også tilbud om disse to tingene:
1) Registrer ditt "Flying Blue"-nummer og få denne reisen medregnet
i de opparbeidede "milesene"
2) Registrer ditt ønske av spesialmat, bl.a. kosher, strengt vegetar, asiatisk vegetar osv.

Jeg ville selvfølgelig tjene mest mulig på reisen som står foran meg, og prøvde å legge inn mitt "Flying Blue"-nummer.Det gikk ikke. Jeg prøvde flere ganger, men uten hell, siden var ikke i stand til å utføre det jeg ønsket. For å sjekke om det kunne være noe galt med samsvaret mellom billetten og "Flying Blue"-profilen min, prøvde jeg å velge spesialmat. Denne
hadde ikke siden noe problem med å lagre på flybilletten min, og idet jeg trykket ned venstre museknapp oppfattet øynene og hjernen min at det stod: Please notice that you can only indicate this once.
Jeg vet ikke om det er en gang i livet eller en gang for denne billetten, uansett kommer jeg til å nyte et måltid fritt for gris og helt
sikkert halal, når jeg flyr over Afrika og inn i Europa.

Linn Silje<3

Rwandisk velkomst

2009-01-14T22:35:00.000-08:00

Det er lite som skal til før man føler seg velkommen i Rwanda. Jeg hørte noen si at de synes rwandere er så alvorlige og ikke så afrikanske mht. å danse rundt i gatene, men med mitt norske utgangspunkt vil jeg påstå at rwandere er utrolig livlige og åpne. Det å komme hjem fra en lang reise, og føle at man er hjemme igjen når flyet lander på rwandisk jord, er herlig. Enda herligere er det å gå inn porten til A.M.U., og møte alle jentene igjen. De stråler mot deg, og man skulle nesten tro de var redde for at vi ikke skulle komme tilbake, så varme omfavnelsene deres var. Godt nyttår og hei og hvordan går det?

Min konklusjon er dermed, at hvis man ikke føler seg velkommen i Rwanda, så har man støtt på feil folk. Rett og slett.

Linn Silje<3

Ukeslutt

2009-01-14T22:28:00.000-08:00

Nå har det gått en uke siden hverdagen startet på nytt her i Kigali, og disse sju dagene har vært innholdsrike.
Mandag: Studiedag. Vi hadde ikke noe vann, og da mener jeg ingenting, men fikk etter litt om og men ordnet slik at vanndunken ble fylt opp. Resten av dagen ble brukt til å stikke hodet inn i utallige mobilsjapper i Kigali, der utfallet av dette ble at Hanne kjøpte en kinesisk produsert, multimerkekopiert mobil i papirpose. Så dro vi hjem og spiste brød med salami etter å ha hamstret yoghurt.
Tirsdag: Første ordentlige dag på jobb. Siden vi var innom og sa hei til alle på mandag ble dette en helt vanlig tirsdag, der både jeg og Hanne prøvde iherdig å finne gode emner og undervisningsmetoder i den tre timer lange engelskøkten. (Jeg tør ikke påstå det var en suksess). Neste stopp var jijuka, der vi igjen tok på oss utfordringen å lære fire på rad til et par gutter. Til vår store overraskelse fattet de konseptet med en gang, og la ned brikker til egen vinning og andres tap i stedet for å bare fylle hele stativet med røde og gule brikker som det passet dem.
Onsdag: A.M.U.s arkivsystem er så som så, i alle fall det de har for alle barna de støtter. Jeg og Hanne brukte dermed hele denne arbeidsdagen på å lete etter riktig bok til riktig karakterkort. Vi endte opp med tre hauger, to større enn den ene, derav; bok med karakterkort, bok uten karakterkort, karakterkort uten bok.
Torsdag: Jijukadag! Vi fikk besøk av en gruppe kongolesiske flyktninger (ungdommer) som ville lese om HIV/AIDS, barn som lekte med klinkekuler, fire på rad, memory, damm og frisbee + en nyoppstartet, shooting star, musikkgruppe som ga oss en smakebit av deres materiale.
Fredag: Datatid. Regnskapsføreren hadde ikke bruk for mine kløktige fingre på Excel i dag, dermed ble Hanne nødt til, på den eneste dagen der vi i utgangspunktet får lov til å være hver for oss, å dele sin oppgave med meg. Dataen vi trengte var dessverre opptatt, så Hanne fant ut alt som er bra med kostholdet vårt mens jeg lærte bort kortspillet Olsen til Claire. Da Claire til slutt påstod det var på tide å begynne å jobbe for hennes del, ble jeg sittende og høre på Hanne som la ut om at vi helt sikkert får i oss alt for lite vitamin K. Da dataen endelig ble ledig tok det oss ikke veldig lang tid å få jobben unnagjort, og så gikk vi hjem til lunsj.

Linn Silje<3 12.01.09

Guardian

2009-01-14T22:20:00.000-08:00

The last couple of nights we've had a guard. Eriza comes over to sleep outside the house to watch the gate. Since we haven't had a guard before, I don't really understand why we do have one all of a sudden.

The best part of it is not in the evening when he comes to pick up the key, nor the whole night when he sleeps in a small shed, the very best part is when it is time for him to go. Rise'n'shine with the sun, and usually both me and Hanne are good at that, but some times in the weekends we like to sleep until 8 a.m. Poor Eriza wants to go home at 6 a.m. as usual, and he can't leave before we get the key back and lock him out. Which basically means I have to get up at 6 a.m. as well, Hanne, the sleeping beauty, doesn't seem to hear him when he knocks.

Tomorrow there won't be any problem, though, because tomorrow we start working again. At 7 sharp.

Linn Silje<3 04.01.09

Home, sweet home

2009-01-05T07:07:00.000-08:00

And home is where your heart lies. Luckily a part of my heart lies in Kigali, and though I've had a great time in Uganda and Tanzania, it feels good to be back home. It is like a different world here, maybe because my relation to Rwanda is based on the every day life, while I've been a tourist every other place I've visited. But I love Rwanda, and I'm glad I still have four months left. Starting 2009 with a lifted spirit.

I left Kigali 12 Dec., not in the bus we had booked seats in, but in a small Toyota Hiace. The reason is our taxi never showed up, and when we finally got to the bus station we were ten minutes too late. You would maybe not believe this to be possible in Africa, but in Rwanda the bus leaves at six sharp. Hanne will always refer to the next couple of hours as the time she sat in a Toyota Hiace squeezed between my over sized suitcase and two blind Rwandan men, but I think only one of the men were actually blind.

On the Ugandan side of the border we were met by our teacher, and he took us on an unforgettable trip. After a long car ride through some beautiful Ugandan nature (unfortunately only populated by goats and cows), we ended up in a UNCHR refugee camp. It looked clean enough, but the Congolese refugees cannot be said to have had the greatest Christmas.

I spent six days in Jinja, Uganda, with two teachers and 13 other students. We did some school related things, but most of all we took the opportunity to have fun together. This resulted in a whole days bike ride through some villages near Jinja, which everyone became completely covered in red dust of, and bungee jumping over the Nile. If you've never tried it, you don't know how crazy it feels throwing yourself off a high tower that will eventually give you a free fall of 44 meters. But oh how great it feels when you first jump.

20 Dec. I and Hanne took the plane from Kampala via Nairobi to Zanzibar. When we arrived at the bungalows in Jambiani Village it was late, and no power, leaving the village with a ghostly look. The next day the place showed it real self, and it was not so bad at all. Living on the beach inside as well as outside our bungalow and taking showers in salt water was the only hitch there was. We got to test our patience, as it took about 1,5 to 2 hrs from we ordered till the food was served for both lunch and dinner. In the end bringing playing cards was as natural as bringing money. Christmas and New Year's was celebrated on the beach, a first for me, but in good company anything goes.

I wish you all a very happy new year 2009, and thanks to everyone who made December a great month to be in Africa:)

Linn Silje<3

O jul med din glede!

2008-12-29T04:14:00.000-08:00

Liten aktivitet pa bloggen skyldes at min hvite jul blir tilbragt pa strendene pa Zanzibar. En etterlengtet ferie, og annerledes jul. Plutselig ble virkeligheten fra Kigali sa utrolig langt borte, og selv om jeg har nytt livet som sydenturist, gleder jeg meg na til a dra tilbake rett over nyttar.

Kort oppsummering av opphold i Jinja, Uganda og Jambiani, Zanzibar:
- sykkeltur
- strikkhopp over Nilen
- gaveutveksling pa stranden
- julesang rundt julepalme
- snorkling blant delfiner

For dere som begynte a bli bekymret; jeg lever!;)

Linn Silje<3

Gikondo fitnessenter

2008-11-30T08:17:00.000-08:00

Å løpe i bakgården er mildt sagt kronglete, derfor var søndagens innkjøp noe av det mest fornuftige hittil: Hoppetau.Selv om fysisk aktivitet ikke har den samme plassen i rwandisk kultur som i norsk, tror jeg det nyåpnede treningssenteret vil bli en stor suksess. (I alle fall for to norske jenter som bor like i nærheten) De personlige trenerne er heller ikke så veldig strenge, og setter kun oppnåelige mål. Foreløpig vil det si 200 hopp jamføtes per dag. Dette er selvfølgelig et lite minimum, men å komme seg ut i solsteiken og røre litt på seg hver dag er tross alt bedre enn ingenting. Og ønsker om å overgå satte mål mottas med applaus.

Senteret har bare vært åpent én dag hittil, men forhåpentligvis vil aktiviteten fortsette, og kanskje til og med ta seg opp. Vi krysser fingrene!

Mandag 25. november

Linn Silje<3

Bilder

2008-11-26T22:28:00.000-08:00

Feilslått tanke

2008-11-21T23:57:00.000-08:00

I dag kom en skummel tanke fra før jeg dro nedover, tilbake til meg; kommer jeg til å føle meg klaustrofobisk når alle menneskene rundt meg har en annen hudfarge enn meg selv? Denne tanken hoppet raskt ut av hodet mitt igjen, men likevel hadde jeg tenkt den, om enn i mindre enn et tiendedels sekund. Og i dag husket jeg den igjen. Jeg satt i et nokså stort rom fullt av mennesker, ved siden av Hanne, - det var oss mot røkla. Plutselig begynte klaustrofobien å stige opp i meg. Hva har jeg gjort?

Hvordan skal jeg greie å dra tilbake, og etterlate meg alle disse herlige menneskene, alt dette livet? Jeg måtte bite i meg tanken fra før avreise, og innse at den slett ikke handlet om menneskene her nede, men om menneskene der hjemme. For hvor finner jeg barn og ungdom som kaster seg med hemningsløs glede,inn i sang og dans, for så å få følge av de voksne, hjemme?

Selv om jeg fortsatt ikke har greid å sette nordmannen i meg helt på hylla ennå, har jeg latt rwanderen i meg overta mer og mer, og før jeg vet ordet av det kommer jeg også til å kaste meg med i dansen. Å vite med sikkerhet at jeg kommer til å være omringet av forsiktige og sjenerte nordmenn igjen om knappe seks måneder, får det til å knyte seg i brystet.

Linn Silje<3

Kjole

2008-11-21T23:55:00.000-08:00

Kjolen er sydd, hodeplagg kjøpt inn, og jeg har fortsatt litt tid på meg før jeg MÅ kunne kinyarwanda flytende. I søken etter å bli rwandisk, har jeg tatt det drastiske steget og fått sydd meg en tradisjonell rwandisk drakt (i et litt mindre tradisjonelt stoff). Kjolen er også et ledd i en viss konkurranse som pågår mellom oss Haldstudenter her i Øst-Afrika, der beste lokale antrekk skal kåres. Etter å ha fått en smakebit av hva de andre har i bakhånd, gled motivasjonen litt bort, helt til tilbehøret ble funnet. Jeg vet ikke helt om jeg ville sammenliknet det med søljer, men det gjør i alle fall susen!

Jeg har dessverre ikke fått mulighet til å bruke kjolen ennå, men når vi skal i bryllupp idesember byr anledningen seg. Da blir det to stykk amazunguer i to stykk afrikanske kreasjoner - en fryd for øyet, bare vent og se!

Linn Silje<3

Engelskundervisning

2008-11-21T23:37:00.000-08:00

Å være lærer er ikke alltid like lett. Og å være lærer for noen i et språk de ikke kan, uten å ha noe fellesspråk, er ikke lettere.Derfor blir det mer og mer frustrerende ettersom de tre timene engelskundervisningen skal foregå, når oppmerksomheten rettes mer og mer mellom elevene enn mot læreren. Hviskingen er ikke lenger til å overhøre, og trusler fra læreren faller for døve ører. Kanskje er det språkbarrierer like gjerne som uinteresserthet. Likevel må nok kunne sies å være nok, og en siste trussel blir satt ut i livet. Hvis de ikke skriver ned det som står på tavlen nå, avsluttes undervisningen for i dag.
Og ALLE må ha skrevet det i boken.

Når dette sies på et språk mange av dem så vidt kan å telle på, tar vi høyde for at de ikke greier å få det med seg, og skriver det også ned på tavlen. Til slutt blir hele oppstyret litt komisk, da det viser seg at det for de fleste hadde kunnet stått hva som helst på tavlen. For vi er jo ikke så strenge at vi mente de skulle skrive ned trusselen om tidlig ending av timen i bøkene..

Linn Silje<3

Besøk

2008-11-21T23:33:00.000-08:00

Hendelsesfylt er hverdagen for en volontør i Rwanda, da man ikke bestandig vet når og hvorfor man får besøk.

Jentene som er på AMU hver dag for å lære å sy, kommer fra kår ei norsk jente fra Steinkjer ikke bestandig har mulighet til å forstå. Likefremt er de fleste vanlige jenter på min egen alder, eller litt yngre, innerst inne. Eller ytterst. Så hva gjør man, den dagen ei på 14 står i vegkanten og venter på deg, og etter mat og både yatzi og domino fortsatt ikke viser tegn til å måtte gå hjem, selv om det har blitt mørkt for over en time siden?

Taktikk nummer en: Begynn å gjør ting hver for dere, les, puss tenner, og lignende, som kan signalisere at det er på tide at de gamle legger seg snart.

Når det ikke virker, ikke en gang etter en times anstrengelser, må man bare gå rett på sak, og si at det er på tide at du går hjem.

Nei, du kan ikke sove her i natt.

Å kaste noen ut av huset er ikke greit, og å kaste ut noen som slett ikke har lyst til å gå hjem til seg selv, er muligens en smule vanskeligere.Derfor kan det være greit å prate med kolleger om hendelsen dagen derpå, og få høre at de allerede er klar over at det fins noe muffens der, og at de er i kontakt med vedkommedes foresatt.

Men følelsen av å ha gjort en vanskelig situasjon for noen enda vanskeligere ved å ikke stille opp slik hun hadde tenkt, går ikke helt bort, selv om vissheten om at hjemmet ikke trenger å være forferdelig er der. Vi har jo alle smelt døren igjen en eller annen gang i løpet av puberteten, men kanskje ikke døren inn i et leirhus der din tante og onkel (og eneste familie) bor.

Linn Silje<3

Meningsløst, men til slutt produktivt

2008-11-20T07:44:00.000-08:00

Etter flere mer eller mindre seriøse innlegg føler jeg nå at det er på tide med litt tull. Jeg tuller selvfølgelig ikke til vanlig, men håper på at underholdningsverdien i bloggen min skal stige ytterligere hvis jeg tilfører noen morsomheter.

Å redde verden er nokså seriøse saker, og et tidkrevende arbeide. Likevel frister det å ikke redde verden noen dager også, slik som i dag. Da den vanlige timeplanen for onsdager ble tilsidesatt nok en gang, og vi fikk i oppgave å skrive små historier fra hjemmebesøk og åpne det lille huset etterpå, tilsidesatte vi disse forslagene til fordel for å gjøre; ingenting.

Eller, det er vel ikke helt sant, jeg har funnet ut at det er flere enn meg som gjør unødvendige ting i stedet for fornuftige innimellom. Ta bare en titt på Windows Media Player. Hvis du åpner den, høyreklikker og går inn på Batteri, finner du flere typer grafikk du kan velge til spilleren din. Selv om disse formene som rører seg over skjermen din nok er passe unødvendige som de er, har de til og med lagt ned mer arbeid i dem enn bare å lage grafikken. De har alle fått navn. Lyskule. De rare sirklers dans. Kommer mot deg. Bomullsstjerne. Løvetannstråler. Dypdykk. Stjernenatt. Hendelseshorisont. Strekdans. Edelstenmatrise. Blekkskru. Reflektor. Jeg ser sannheten. Kaleidosyn. Kjemisk nova. Lotus. Grønn er ikke din fiende. Rolig. Søvnig strøm. Røyk eller vann?. Edderkoppens siste øyeblikk.... Jordbæreksplosjon. Verden. Tornadoen hviler. Tilbake til gamle vaner.

Hvilket som er verst vet jeg ikke, men unødvendig bruk av tid var det av både dem og meg, så nå skal jeg gjøre noe fornuftig før dagen ender. Noen ganger hjelper det å gjøre noe totalt meningsløst før man kommer på at man har lyst til å redde verden igjen.

Linn Silje<3

Forrige ukes småhendelser

2008-11-20T07:20:00.000-08:00

En hektisk uke har kommet og gått. Selv om livet her nå fortoner seg som helt dagligdags, og jeg har kommet inn i nedoverfasen i tilpasningskurven, har de siste dagene likevel greid å krydre oppholdet. Huset jeg deler med Hanne, ble plutselig som et lite luksushotell på mandag. Ikke det at vi fikk boblebad og dobbelseng, minibar og room service, men det vi derimot fikk var en natt i et vanlig rwandisk middelklassehus. Det hele bestod av tre bygninger; en stor, med soverom og stue, en litt mindre, med kjøkkenutstyr, og en i to deler, der den ene betod av doet og den andre vaskefatet. Alle i leire.

Ingen luksus, ingen nød, men hytteliv 24/7.

Linn Silje<3

For den leselystne.. Eller den med god tid

2008-11-08T01:13:00.000-08:00

Naiv nordmann?

Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.

Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali?
Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.

Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.

Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det.
Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.

Livet her går så det suser, og mine største problem akkurat nå er kulturtilpasning og språk. Så får jeg heller gjemme den naive nordmannen inn i den vante afrikaner så ingen her fatter mistanke om at jeg faktisk ikke har peiling på hva det vil si å kjempe for å oppnå anerkjennelse av at man tilhører det landet man har vokst opp i.

Linn Silje, Kigali 6. november 2008

Personalia

2008-11-05T00:07:00.000-08:00

Navn: Linn Silje
Alder: 19
Bosted: Gikondo Nyenyeri
Nasjonalitet: Norsk
Familie: Mor, far, to søstre, tre besteforeldre, onkler og tanter, søskenbarn
Skolegang: Barneskole, ungdomsskole, videregående (allmenne fag), Påbegynt år ved Hald Internasjonale Senter
Drømmer for fremtiden: Gjøre noe meningsfylt, flytte for meg selv,
Mål som bør nås i nær fremtid: Lære meg kinyarwanda, spise sunnere, leve livet

Navn:
Alder: 18
Bosted: Gikondo
Nasjonalitet: Rwandisk
Familie: Mor og tre yngre søsken
Skolegang: Barneskole og ungdomsskole, påbegynt arbeidsopplæring ved AMU (symaskin)
Drømmer for fremtiden: Fullføre videregående innen enten regnskap eller humanistiske fag
Mål som bør nås i nær fremtid: Tjene penger så de yngre søsknene kan fortsette skolegangen
Yndlingsaktiviteter: Synge, danse

Livet skal nytes

2008-11-04T23:55:00.000-08:00

30 dager i Rwanda har fløyet av gårde. Eller, de har vel heller krøpet, beveget seg sakte, men sikkert, mot en ny måned, en ny dag. Det har gått fort, så norske assosiasjoner til at dagene har krøpet stemmer vel ikke helt, men å si at de har fløyet av gårde her i Afrika føles helt feil. Uansett, ting begynner å falle på plass. Eller dale, å falle høres så raskt ut, så effektivt, og det er unødvendig. Den første dagen jeg hjalp til på kontoret på AMU, var jeg en smule effektiv. Hver fredag skal jeg hjelpe regnskapsføreren, og han er en trivelig kar, men arbeidet hans liker jeg mindre. Helt siden arbeidsuken i 7. klasse har jeg hatt problemer med å føre inn regnskap i excel. Jeg begynte på permen fra mai, og så helst at jeg ble ferdig så fort som mulig, så kanskje jeg kunne få gjøre noe annet etterpå. Men sjefen min tenkte ikke det samme som meg. Han syntes jeg konsentrerte meg alt for mye, og jeg måtte da ta en pause. Eller skulle jeg ikke komme tilbake neste uke? Var dette første og siste gang? Det var det jo ikke, så med litt over en time igjen av arbeidsøkten så han seg pent nødt til å anbefale meg å gå ut og prate med mødregruppen i stedet for å slite meg helt ut.

Linn Silje<3

Becoming Rwandan

2008-11-03T01:38:00.000-08:00

How long does it take until something stops to amaze you? I cannot say I know the answer, but I know that I no longer feel so strange leading a normal life in Rwanda.
My first thought when I wake up is no longer to take a shower, because there is no, it is simply to get up and get ready for the new day. Even getting up at 6 am feels just fine - here we live by the sun, whilst in Norway the TV has somehow taken its place. Washing my clothes cannot be done just any day, I have to have the time to boil water, then later to wash the clothes, and finally, hope for sunshine. Life moves on a slow pace here, so it is good to have something to fill all the time with.
Therefore I no longer have the urge to run up to the bus when I see it waiting; if I just nod my head or lift a finger and continue as slowly as before towards it, they will wait.
Usually the bus is still not full even with me in it, so most of the time I have to wait anyways. Then what's the rush?

Still, there are some things that should not be done in Rwanda. Among those things, these are pretty imortant:
1) Don't sit on the bed while brushing your hair, the comb will get stuck in the mosquito net.
2) DOn't walk around saying sssssssss, in this country where it is impolite to shout Hi! after someone on the street, this is the way to get their attention.
3) Don't, may God forbid, be ever in a hurry, or try to be effective. The food will be served when it is finished, the bus leaves when it is full, if you finish all your work today, then what are you going to do tomorrow?

As people who have lived with me or has had an appointment with me may know, I am not the one being ready to go 20 minutes before I have to, nor the one who waits for everyone else to be finished. Whenever something happen (like when I and five other AFS volunteers lost our plane from Paris to Oslo), the comment left by my closest is most likely to be this; well, in this case it actually was not your fault, but you have to admit that it is not very unlike you. Thanks a lot.
This is why I enjoy being here right now, I finally fit in. Though things here in Rwanda usually starts when they say it will, it is not that serious if you are five minutes late - the program of the meeting has not started yet, and explaining and repeating are so common activities here, that you have not missed out on anything either.

One thing I have not yet become as accustomed to, is seeing, here where there exists no such thing as homosexuals, boys who walk around hand in hand. Two persons of different sexes holding hands or showing affection publicly is, on the other hand, outside the cultural guidelines.

Linn Silje<3

P.S. We have not noticed anything of the troubles in Congo here in Kigali. Still safe and sound :)

Pictures

2008-10-27T02:12:00.000-07:00

A.M.U.

2008-10-27T00:39:00.000-07:00

- Association Mwana Ukundwa. Foreningen elskede barn.Det er her jeg arbeider. To ganger i uken prøver jeg og Hanne å lære A.M.U.s jenter engelsk. Det er lettere sagt enn gjort, både å lære dem noe av et språk svært få av dem kan noe av fra før, å lære dem et nytt språk uten at det fins noe fellesspråk mellom lærer og elev, og å fylle de tre hele klokketimene med undervisning det er lagt opp til hver tirsdag og torsdag. Hittil har vi kommet oss gjennom tallrekken, i alle fall helt til 20, så de fleste greier å si hvor gamle de er når de presenterer seg, vi har sunget alfabetet, "fader Jakob", "hode, skulder, kne, og tå",danset "boogie, boogie" og tegnet slektstre. De fleste av disse jentene er 16-18 år. De fleste på deres alder i Norge ville nok da ha kunne stavet navnet sitt uten problem.

Men hva sier man, midt under forklaringen av at de ikke nødvendigvis skal skrive av slekten min som står skrevet opp på tavlen, eller "I live with Hanne", men bruke sin egen familie, hva sier man da til den jenta som sier hun ikke kan tegne slektstre? Ikke fordi hun ikke vil. Hun har ingen. No brother, no sister, no mother, no father. Hun ender opp med en onkel og tante, som hun også bor sammen med. Hun er 14 år, glad og lærevillig, men familieord er ikke det aller sikreste å øve seg på her nede.

De jentene vi møter på A.M.U., har ofte et tynt gjenlevende slektstre. Fattigdom, Aids, folkemordet i 1994; alle grunner til hvorfor disse jentene ikke lenger går på skolen, og hvorfor de får opplæring i symaskin (sånn som man må trampe med føttene på for å få nålen til å bevege seg). A.M.U. har eksistert siden like etter folkemordet i Rwanda i 1994, og hovedmålet er å gi de foreldreløse barna en ny sjanse i livet. Å gi dem mulighet til å få et yrke, enten gjennom skolegang eller yrkesopplæring, er alfa og omega. De mentale arrene kan likevel ikke viskes ut. Linn Silje<3

Arbeidsveka til Linn Silje

2008-10-21T04:36:00.000-07:00

Måndag: Studere. Det må lesast bøker og skrives rapportar for skulen i Noreg. Heile denne dagen går med til å fullføre desse krava.

Tysdag: Engelskundervisning og folkeopplysning. Møte opp til samling kl. 07.00 (som kvar dag elles i veka), gje engelskundervisning (når/om materialet kjem på plass) åt jentene 08.30-11.00, vere ved det litle huset frå 11.00-13.00. Her kjem det ungar og vaksne for å spele spel, slå av ein prat, eller lese i bøker. Dei einaste bøkene som finst er slike små hefter om AMU og HIV/AIDS, Sigerherrane av Roy Jacobsen, to barnebøker på kinyarwanda og ei bok på engelsk. I spelvegen går det mykje i memory og fire på rad. Frå 13.00-16.00 har vi fri, då blir det ofte til at vi ét lunsj, og så går vi tilbake til det litle huset/la petite maison/jijuka i ein og ein halv time til. Vi ser fortsatt litt skumle ut, så det er ikkje så mange av lokalbefolkninga som tør å nærme seg oss der vi sit, difor blir eg og Hanne ofte sitjande og spele fire på rad åleine denne siste økta av arbeidsdagen.

Onsdag: Heimebesøk og kor. Før lunsj går vi rundt og besøker mødre, barn og familiar som blir stødde av AMU. Virkeligheita vi møter her er ofte litt annleis enn den vi sjølv lever i, til og med her i det same landet. Etter å ha sett korleis livet er noko hardare for nokon enn for oss andre, er det tid for lunsj. Og kanskje litt ettertanke. Frå 13.30 er det korøving, med både ansette og ”elevar”. Songane omhandlar som regel Imana, Gud, som er ei viktig ingrediens i livet til dei aller fleste her. Songane går på kinyarwanda, så fortsatt syng eg sånn halvvegs med, brukar cirka dei same lydane som alle dei andre, men har ikkje peiling på kva dei tyder.

Torsdag: Se tysdag

Fredag: Kontorarbeid, rapportar og evaluering. Eg skal jobbe saman med regnskapsføraren, og det utstyret han brukar liknar skremmande mykje på den arbeidsboka vi hadde i øki på grunnkurs. Excel har liksom ikkje fått ordentlig tak her nede enno. Etter å ha utspelt mi rolle som co-pilot, er det tid for å skrive rapport(ar) frå det eg har gjort denne veka – heimebesøk, korleis det fungerer på det litle huset, forslag til endringar/initiativ. Utanfor sit gruppa med kvinner, ofte med HIV, som nyttar seg av mikrofinanstilbodet ved AMU og syng.

Laurdag: Eigentleg fri, men HIV/AIDS-dag (eller aktivitetsdag for sport- og kulturgruppa). Ungar med HIV kjem til AMU, for aktivitet, nærheit, å bli sett og for latter. Hittil har eg ikkje fått moglegheita til å delta på denne dagen; først på grunn av elektrikaren som skulle kome, og som kom og ville ha ein øl, og så på grunn av at presidenten skulle rundt på alle skulene i området her, og då måtte barna halde seg på skulen.

Søndag: Kyrkja. Her er det mykje å velje mellom, så vi går foreløpig litt i hytt og vær, skal ikkje forundre meg om vi kan greie å gå i forskjellige kyrkjer kvar søndag, 7x4, heilt til vi skal heim igjen.

Sånn går no dagan.

Linn Silje<3

Den dagen spaghettien ble kokt i vannkokeren..

2008-10-21T04:14:00.000-07:00

Dette er historien om da Hanne og Linn Silje skulle lage pasta til middag. Men kokeplatene var leie, og kontakten bestemte seg for å ryke, og etter en liten stund smelte for så å sette den ene ”knotten” igjen inni veggen da de dro ut kontakten. Sausen, bestående av pittelitt prefabrikert tomatsaus, tre tomater, én grønn paprika og én liten rødløk, var nesten blitt litt lunken, så det var i grunn spaghettien de fryktet å gå glipp av. Heldigvis hadde de en vannkoker, og heldigvis går det utrolig greit å bare koke spaghetti i vannkokeren. Etter å ha kokt opp vannet med spaghetti i flere ganger, smakt og funnet ut at den nok var en anelse hard ennå (evt. en anelse myk utenpå det harde), ble det da til slutt mat på bordet. Med vannkokerkokt spaghetti, aldri oppkokt, derfor ekstra flytende, saus.

Med musikk strømmende inn døren fra gaten kunne ikke dette måltidet blitt stort bedre. Så husk; neste gang kontakten til kokeplatene skulle ryke, er det bare å bruke vannkokeren. Bon appétit!

Linn Silje<3

What happened this weekend..

2008-10-07T05:47:00.000-07:00

And then we arrived. Safely. The bus ride from Kampala to Kigali was shortened down without notice, as the bus decided to break down some kilometres before we reached the Rwandan border. After waiting patiently, hoping they would be able to fix it, for quite some time, we ended up not trusting the mechanics who never seemed to bring the correct part with them, and squeezed ourselves in a taxi. Getting out of Uganda was a-OK, and getting into Rwanda was not a problem either. We only got a visa for 15 days at the border, so we have to go to the immigration office here in Kigali to get “the real one”.
It took us about two hours packed in a local taxi before we finally arrived at the bus station in Kigali, and was eventually picked up by the leader of the day care centre (AMU). Our house/flat is a lot nicer than I pictured, and the neighbourhood is also impeccable. Mama Rose lives on the other side of the wall, and that is a comfort. The food here is really good, and we have eaten bananas for dinner (green ones, made for cooking, but it still sounds quite exotic to eat bananas for dinner) – better said; we have been SERVED bananas and fish for dinner. Right now the only eatable thing we have in the house is loaf, tea and crackers.
After washing my clothes today – by hand – we explored the neighbourhood for the second time. In the morning we went to the left, in the afternoon to the right. Everyone is shyly excited when they see us – mzungo, mzungo! I think it must be like being a celebrity, when everyone whispers and some shouts or waves when they see you. I don’t know if I would like to live my whole life like that.
But now I’m gonna enjoy these 7 months of “celebrity”, before I have to go back to Norway and be nothing more than a normal girl in the street.

Rwandan greetings,
Linn Silje<3

Dagen før dagen før dagen

2008-09-29T09:06:00.000-07:00

Har begynt å pakke kofferten.. Tror ikke jeg får bruk for halvparten av det jeg pakker

Engasjement på Hald

2008-09-19T06:25:00.000-07:00

Engasjement kan brukes til så mangt - på Hald her det fins så mange engasjerte sjeler, ble det i går kveld brukt til å arrangere et heidundranes karneval. Alle hadde kledd seg ut, og en kveld à la norsk barnebursdag utspant seg; til glede for både nordmenn og ikke-nordmenn. Pølse i brød og saft, sjokoladekake, gele med vaniljesaus, alt gikk det ned mens fotoapparatene var i heftig bruk.

Intet karneval uten leker og film, så etter stolleken (det tok litt tid, siden vi var 70 personer..) og dansing, ble dansegulvet omgjort til kinosal. Løvenes konge gikk på storskjerm her i går kveld, med både latter, tårer og sang fra salen.

Kort og godt - det var en fantastisk fin kveld*

Linn Silje<3

Kjendis ;o

2008-09-07T07:25:00.000-07:00

I går var det bursdagsfest på Hald - og etter noen timers dansing i peisestua etter brasilianske rytmer, bestemte vi oss for å sjekke ut dansemulighetene i Mandal. Vi endte til slutt opp på Berserk, et monster av en bar. Da vi kom inn var det null liv å spore i de som hang over ølglassene, og det ble lange blikk mot dansegulvet da vi fikk endret musikk og varmen steg betraktelig i lokalet. Etter hvert ble det da noen sløve mandalinger med i dansen også, om enn med litt mindre kontrollerte bevegelser enn oss andre.

Etter mye dansing ble vi sultne, og forlot Berserk til fordel for en hamburgersjappe. Selv om vi ikke vet det med sikkerhet, regner vi med at trivselsnivået på baren sank betraktelig i det øyeblikket vi forlot området;b

Hamburgersjappene i Mandal henger seg ikke opp i effektivitet, og det tok mer som lang tid før alle vi som kom dit samtidig og skulle ha en burger hver hadde den i hånda. Mest synd var det kanskje likevel på hr. Salvesen (joda, Kjartan Salvesen fra Idol), som kom og skulle bestille like etter alle oss.. Jeg og Kamilla benyttet oss av anledningen og fikk Hanne til å spørre om vi kunne få lov til å ta bilde sammen med ham; og det fikk vi jo;)

Linn Silje<3

Ut på tur

2008-08-31T09:58:00.000-07:00

I går, lørdag kveld, var det tid for marshmallows og leirstemning med gitar og sang rundt bålet. Nesten alle var en tur på stranden og nøt stjernene og varmen fra flammene. Det var skikkelig koselig, og også litt komisk, da jeg måtte bli med Janet på do. Det ER et do der, ikke så langt unna der vi satt, men langt nok unna og inn i skogen til at det ikke var NOE lys der. Det ble dermed litt morsomt da jeg åpnet døren og ønsket Janet lykke til - vi så null og niks. Det tok også litt tid å finne toalettet, og midt i en setning der hun spurte enda en gang om det faktisk fantes noe do inne i mørket, fant hun det. Hadde kanskje vært litt enklere hvis jeg hadde tatt med meg mobilen bort?;b

Seheno, Silje, Bishnu, Jens Jørund og Deth

Stemning ved bålet:)

Eirik og Deth.

Janet og meg.
Linn Silje<3

What a wonderful world..

2008-08-31T09:50:00.000-07:00

Kven skulle tru at ein enkel person kan gjere ein heil dag mykje lysare enn han såg ut til å skulle bli? Når alle desse andre personane som brukar gjere det til vanleg er så langt borte, kven skulle det då kunne vere? Men denne personen finst,. Ho kjem springande imot meg og seier at ho har sakna meg, for ho har ikkje sett meg før i dag. Kvar har eg vore?

Takk for at eg blir sett. Klaus har heilt rett - alle har eit behov for å bli sett, både små og store, for å føle seg verdsatt. Den eine klemmen eg fekk i dag gjorde utruleg mykje, ting blei lettare.
Eg håper at eg om eit år vil kunne kaste av meg den stoiske roa vi nordmenn har overfor kvarandre, og i staden for å rekne med at folk kanskje skjønner at dei blir sett, rope det ut og la dei verkeleg få vite det. Det er så lite som skal til.

Linn Silje<3

Én måned igjen!

2008-08-30T06:18:00.001-07:00

Ja, nå er det faktisk ikke så veldig lenge igjen til jeg drar enda lenger sørover - bare én måned! Det virker ennå kortere til nå på en måte, siden studenter som var her i fjor har vært og fortalt litt om deres år og ting man bør passe på. Så ting har liksom kommet litt nærmere, blitt mer virkelig. For eksempel kan det være lurt å la kokeplaten stå ute og lage mat der, for ellers kan man lett få rotter inn i huset. Og man MÅ være inne før 8, hvis man da ikke har lyst til å ta sjansen på at ingen benytter seg av mørket når du går rundt alene..

Forrige helg var vi på blåtur, endte opp på et leirsted som heter Fjelltun. Etter en times kjøring vestover, ble vi satt av ved en veg som gikk videre inn på "fjellet". Det tok ca 30-40 min. å gå, og for noen så var det litt vel langt. Lite visste de da at vi dagen etter skulle ut på en strabasiøs tur, og ikke en gang greie å komme fram til målet.. Det visste ingen andre heller, for den del;b

På Fjelltun ble det fotballspilling, team building, bading (dusjene var forbudt område, siden 3/70 ble litt vanskelig å skulle fordele rettferdig..), synging og grilling av pinnebrød, i tillegg til at læreren som gikk i front gikk etter feil sti og vi kom bare på siden av fjellet i stedet for opp på toppen.
Det gjorde i grunnen ikke så mye, annet enn at de som faktisk kom seg dit vi egentlig skulle hadde hatt DEN fine utsikten over havet, i tillegg til at de så en huggorm ;o Jeg fant bare en flått som prøvde å bite seg fast i leggen min, men jeg må nesten innrømme at jeg ble litt redd for å finne flere.. Uansett, det beste av turen var da vi gikk tilbake igjen, for da var det duket for team building exercises. Den første strøk gruppa mi ganske godt på, da Ruth gikk rett i bakken da vi egentlig skulle ta imot henne. Utrolig at hun fortsatt stoler på noen av oss;) Neste øvelse var å gå med bind for øynene, Hanne begynte, jeg ledet an. Gjennom skogen, over stokk og stein, ned en røys og opp igjen. Det gikk faktisk så bra at vi løp et lite stykke. Etterpå var det min tur til å stole fullt og helt på at Hanne greide å se alt jeg behøvde, og det gikk heller ikke så aller verst - vi har dermed tro på at vi blir et utmerket team;b

Elin og meg.

Else, Anne Stéphanie og Kristine.

Ut på tur - uten mat og drikke, duger helten ikke.

Aline fra Rwanda, og Hanne, min reisekamerat:)

Selv om jeg fortsatt ikke har vært her på Hald halvparten av tiden ennå, føles det som om jeg skal reise snart. Kanskje fordi ting her har blitt normale i tillegg til at dagene som regel er fylte av ting å gjøre. Snart blir det jo også frihelg, bare én helg imellom nå faktisk, og etter den er det bare én helg til igjen på Hald, før jeg kommer hjem 26. september. Selv om det ikke har gått opp for meg ennå, kommer 1. oktober bare nærmere og nærmere..

Linn Silje<3

Heihei!

2008-08-16T02:12:00.000-07:00

I dag er den første dagen uten undervisningsopplegg. Har bare hatt to dager med undervisning, eller egentlig bare én, men det er godt med litt "fri" og frokost en halvtime senere. I dag skal vi til stranden og bade etter lunsj. Lunsjen serveres kl. ett, og er et varmt måltid. Så farfar hadde vel syntes at middagen kom til rett tid. Etter lunsjen må vi vente til halv seks for å få kveldsmat, så det er mange sultne, norske mager rundt omkring:P
Skolen/internatet ligger bare et kvarters gange utenfor Mandal sentrum, så beliggenheten er veldig fin i grunn. Like over vegen ligger det også en liten ICA, så når folk blir altfor sultne, eller får lyst på noe søtt, er det bare å gå dit.

Nå har klærne mine vært rene i ca. 20 minutter tror jeg, så jeg bør nok gå og la noen andre få lov til å bruke vaskemaskinen..

Linn Silje<3

Salut le monde francophone!

2008-08-09T02:52:00.000-07:00

La vie ne s'arrête pas, fack moi je ne peux pas le faire non plus.. Dans trois jours je laisse ma vie facile ici pour me préparer à sept mois plus ou moins challengeants au Rwanda. J'ai bien hâte, mais je ne sais pas vraiment qu'est-ce que j'aie accepté de faire. Ou plutôt choisi. En tous cas, la norvégienne québécoise sera bientôt africaine;)

Prends bien soin de vous autres - je vais penser à vous quand je ne mange que du gruau à maïs.

Linn Silje<3

4 dager før avreise

2008-08-08T15:00:00.000-07:00

Om fire dagar forlet eg Trøndelag for å gå på skule i Mandal i seks veker. Eg veit fortsatt ikkje heilt kva eg går til, men greitt blir det heilt sikkert uansett. Rommet mitt ser ut som kofferten min - alt ligg strødd utover. Det vanskeligaste no er eigentleg å finne ut kva eg skal leggje igjen, kva eg skal ta med, og om eg skal kaste noko. Sidan eg har knapt med tid, reknar eg med at det blir lite kasting og det meste heller lagt i esker eg sikkert kjem til å kaste om eit år..
I morgon (eller, i kveld) må eg seie hadet til mange av dei eg har vore mest saman med dei siste åra. Det blir rart, men eg veit at det går seg til. Og så blir det så koseleg å sjå alle saman igjen om eit år!:) Kven veit - kanskje hamnar vi alle saman på same plassen då?;b