Pictures

A.M.U.

- Association Mwana Ukundwa. Foreningen elskede barn.Det er her jeg arbeider. To ganger i uken prøver jeg og Hanne å lære A.M.U.s jenter engelsk. Det er lettere sagt enn gjort, både å lære dem noe av et språk svært få av dem kan noe av fra før, å lære dem et nytt språk uten at det fins noe fellesspråk mellom lærer og elev, og å fylle de tre hele klokketimene med undervisning det er lagt opp til hver tirsdag og torsdag. Hittil har vi kommet oss gjennom tallrekken, i alle fall helt til 20, så de fleste greier å si hvor gamle de er når de presenterer seg, vi har sunget alfabetet, "fader Jakob", "hode, skulder, kne, og tå",danset "boogie, boogie" og tegnet slektstre. De fleste av disse jentene er 16-18 år. De fleste på deres alder i Norge ville nok da ha kunne stavet navnet sitt uten problem.

Men hva sier man, midt under forklaringen av at de ikke nødvendigvis skal skrive av slekten min som står skrevet opp på tavlen, eller "I live with Hanne", men bruke sin egen familie, hva sier man da til den jenta som sier hun ikke kan tegne slektstre? Ikke fordi hun ikke vil. Hun har ingen. No brother, no sister, no mother, no father. Hun ender opp med en onkel og tante, som hun også bor sammen med. Hun er 14 år, glad og lærevillig, men familieord er ikke det aller sikreste å øve seg på her nede.

De jentene vi møter på A.M.U., har ofte et tynt gjenlevende slektstre. Fattigdom, Aids, folkemordet i 1994; alle grunner til hvorfor disse jentene ikke lenger går på skolen, og hvorfor de får opplæring i symaskin (sånn som man må trampe med føttene på for å få nålen til å bevege seg). A.M.U. har eksistert siden like etter folkemordet i Rwanda i 1994, og hovedmålet er å gi de foreldreløse barna en ny sjanse i livet. Å gi dem mulighet til å få et yrke, enten gjennom skolegang eller yrkesopplæring, er alfa og omega. De mentale arrene kan likevel ikke viskes ut. Linn Silje<3

Arbeidsveka til Linn Silje

Måndag: Studere. Det må lesast bøker og skrives rapportar for skulen i Noreg. Heile denne dagen går med til å fullføre desse krava.

Tysdag: Engelskundervisning og folkeopplysning. Møte opp til samling kl. 07.00 (som kvar dag elles i veka), gje engelskundervisning (når/om materialet kjem på plass) åt jentene 08.30-11.00, vere ved det litle huset frå 11.00-13.00. Her kjem det ungar og vaksne for å spele spel, slå av ein prat, eller lese i bøker. Dei einaste bøkene som finst er slike små hefter om AMU og HIV/AIDS, Sigerherrane av Roy Jacobsen, to barnebøker på kinyarwanda og ei bok på engelsk. I spelvegen går det mykje i memory og fire på rad. Frå 13.00-16.00 har vi fri, då blir det ofte til at vi ét lunsj, og så går vi tilbake til det litle huset/la petite maison/jijuka i ein og ein halv time til. Vi ser fortsatt litt skumle ut, så det er ikkje så mange av lokalbefolkninga som tør å nærme seg oss der vi sit, difor blir eg og Hanne ofte sitjande og spele fire på rad åleine denne siste økta av arbeidsdagen.

Onsdag: Heimebesøk og kor. Før lunsj går vi rundt og besøker mødre, barn og familiar som blir stødde av AMU. Virkeligheita vi møter her er ofte litt annleis enn den vi sjølv lever i, til og med her i det same landet. Etter å ha sett korleis livet er noko hardare for nokon enn for oss andre, er det tid for lunsj. Og kanskje litt ettertanke. Frå 13.30 er det korøving, med både ansette og ”elevar”. Songane omhandlar som regel Imana, Gud, som er ei viktig ingrediens i livet til dei aller fleste her. Songane går på kinyarwanda, så fortsatt syng eg sånn halvvegs med, brukar cirka dei same lydane som alle dei andre, men har ikkje peiling på kva dei tyder.

Torsdag: Se tysdag

Fredag: Kontorarbeid, rapportar og evaluering. Eg skal jobbe saman med regnskapsføraren, og det utstyret han brukar liknar skremmande mykje på den arbeidsboka vi hadde i øki på grunnkurs. Excel har liksom ikkje fått ordentlig tak her nede enno. Etter å ha utspelt mi rolle som co-pilot, er det tid for å skrive rapport(ar) frå det eg har gjort denne veka – heimebesøk, korleis det fungerer på det litle huset, forslag til endringar/initiativ. Utanfor sit gruppa med kvinner, ofte med HIV, som nyttar seg av mikrofinanstilbodet ved AMU og syng.

Laurdag: Eigentleg fri, men HIV/AIDS-dag (eller aktivitetsdag for sport- og kulturgruppa). Ungar med HIV kjem til AMU, for aktivitet, nærheit, å bli sett og for latter. Hittil har eg ikkje fått moglegheita til å delta på denne dagen; først på grunn av elektrikaren som skulle kome, og som kom og ville ha ein øl, og så på grunn av at presidenten skulle rundt på alle skulene i området her, og då måtte barna halde seg på skulen.

Søndag: Kyrkja. Her er det mykje å velje mellom, så vi går foreløpig litt i hytt og vær, skal ikkje forundre meg om vi kan greie å gå i forskjellige kyrkjer kvar søndag, 7x4, heilt til vi skal heim igjen.

Sånn går no dagan.

Linn Silje<3

Den dagen spaghettien ble kokt i vannkokeren..

Dette er historien om da Hanne og Linn Silje skulle lage pasta til middag. Men kokeplatene var leie, og kontakten bestemte seg for å ryke, og etter en liten stund smelte for så å sette den ene ”knotten” igjen inni veggen da de dro ut kontakten. Sausen, bestående av pittelitt prefabrikert tomatsaus, tre tomater, én grønn paprika og én liten rødløk, var nesten blitt litt lunken, så det var i grunn spaghettien de fryktet å gå glipp av. Heldigvis hadde de en vannkoker, og heldigvis går det utrolig greit å bare koke spaghetti i vannkokeren. Etter å ha kokt opp vannet med spaghetti i flere ganger, smakt og funnet ut at den nok var en anelse hard ennå (evt. en anelse myk utenpå det harde), ble det da til slutt mat på bordet. Med vannkokerkokt spaghetti, aldri oppkokt, derfor ekstra flytende, saus.

Med musikk strømmende inn døren fra gaten kunne ikke dette måltidet blitt stort bedre. Så husk; neste gang kontakten til kokeplatene skulle ryke, er det bare å bruke vannkokeren. Bon appétit!

Linn Silje<3

What happened this weekend..

And then we arrived. Safely. The bus ride from Kampala to Kigali was shortened down without notice, as the bus decided to break down some kilometres before we reached the Rwandan border. After waiting patiently, hoping they would be able to fix it, for quite some time, we ended up not trusting the mechanics who never seemed to bring the correct part with them, and squeezed ourselves in a taxi. Getting out of Uganda was a-OK, and getting into Rwanda was not a problem either. We only got a visa for 15 days at the border, so we have to go to the immigration office here in Kigali to get “the real one”.
It took us about two hours packed in a local taxi before we finally arrived at the bus station in Kigali, and was eventually picked up by the leader of the day care centre (AMU). Our house/flat is a lot nicer than I pictured, and the neighbourhood is also impeccable. Mama Rose lives on the other side of the wall, and that is a comfort. The food here is really good, and we have eaten bananas for dinner (green ones, made for cooking, but it still sounds quite exotic to eat bananas for dinner) – better said; we have been SERVED bananas and fish for dinner. Right now the only eatable thing we have in the house is loaf, tea and crackers.
After washing my clothes today – by hand – we explored the neighbourhood for the second time. In the morning we went to the left, in the afternoon to the right. Everyone is shyly excited when they see us – mzungo, mzungo! I think it must be like being a celebrity, when everyone whispers and some shouts or waves when they see you. I don’t know if I would like to live my whole life like that.
But now I’m gonna enjoy these 7 months of “celebrity”, before I have to go back to Norway and be nothing more than a normal girl in the street.

Rwandan greetings,
Linn Silje<3