Å løpe i bakgården er mildt sagt kronglete, derfor var søndagens innkjøp noe av det mest fornuftige hittil: Hoppetau.Selv om fysisk aktivitet ikke har den samme plassen i rwandisk kultur som i norsk, tror jeg det nyåpnede treningssenteret vil bli en stor suksess. (I alle fall for to norske jenter som bor like i nærheten) De personlige trenerne er heller ikke så veldig strenge, og setter kun oppnåelige mål. Foreløpig vil det si 200 hopp jamføtes per dag. Dette er selvfølgelig et lite minimum, men å komme seg ut i solsteiken og røre litt på seg hver dag er tross alt bedre enn ingenting. Og ønsker om å overgå satte mål mottas med applaus.
Senteret har bare vært åpent én dag hittil, men forhåpentligvis vil aktiviteten fortsette, og kanskje til og med ta seg opp. Vi krysser fingrene!
Mandag 25. november
Linn Silje<3
søndag 30. november 2008
onsdag 26. november 2008
fredag 21. november 2008
Feilslått tanke
I dag kom en skummel tanke fra før jeg dro nedover, tilbake til meg; kommer jeg til å føle meg klaustrofobisk når alle menneskene rundt meg har en annen hudfarge enn meg selv? Denne tanken hoppet raskt ut av hodet mitt igjen, men likevel hadde jeg tenkt den, om enn i mindre enn et tiendedels sekund. Og i dag husket jeg den igjen. Jeg satt i et nokså stort rom fullt av mennesker, ved siden av Hanne, - det var oss mot røkla. Plutselig begynte klaustrofobien å stige opp i meg. Hva har jeg gjort?
Hvordan skal jeg greie å dra tilbake, og etterlate meg alle disse herlige menneskene, alt dette livet? Jeg måtte bite i meg tanken fra før avreise, og innse at den slett ikke handlet om menneskene her nede, men om menneskene der hjemme. For hvor finner jeg barn og ungdom som kaster seg med hemningsløs glede,inn i sang og dans, for så å få følge av de voksne, hjemme?
Selv om jeg fortsatt ikke har greid å sette nordmannen i meg helt på hylla ennå, har jeg latt rwanderen i meg overta mer og mer, og før jeg vet ordet av det kommer jeg også til å kaste meg med i dansen. Å vite med sikkerhet at jeg kommer til å være omringet av forsiktige og sjenerte nordmenn igjen om knappe seks måneder, får det til å knyte seg i brystet.
Linn Silje<3
Hvordan skal jeg greie å dra tilbake, og etterlate meg alle disse herlige menneskene, alt dette livet? Jeg måtte bite i meg tanken fra før avreise, og innse at den slett ikke handlet om menneskene her nede, men om menneskene der hjemme. For hvor finner jeg barn og ungdom som kaster seg med hemningsløs glede,inn i sang og dans, for så å få følge av de voksne, hjemme?
Selv om jeg fortsatt ikke har greid å sette nordmannen i meg helt på hylla ennå, har jeg latt rwanderen i meg overta mer og mer, og før jeg vet ordet av det kommer jeg også til å kaste meg med i dansen. Å vite med sikkerhet at jeg kommer til å være omringet av forsiktige og sjenerte nordmenn igjen om knappe seks måneder, får det til å knyte seg i brystet.
Linn Silje<3
Kjole
Kjolen er sydd, hodeplagg kjøpt inn, og jeg har fortsatt litt tid på meg før jeg MÅ kunne kinyarwanda flytende. I søken etter å bli rwandisk, har jeg tatt det drastiske steget og fått sydd meg en tradisjonell rwandisk drakt (i et litt mindre tradisjonelt stoff). Kjolen er også et ledd i en viss konkurranse som pågår mellom oss Haldstudenter her i Øst-Afrika, der beste lokale antrekk skal kåres. Etter å ha fått en smakebit av hva de andre har i bakhånd, gled motivasjonen litt bort, helt til tilbehøret ble funnet. Jeg vet ikke helt om jeg ville sammenliknet det med søljer, men det gjør i alle fall susen!
Jeg har dessverre ikke fått mulighet til å bruke kjolen ennå, men når vi skal i bryllupp idesember byr anledningen seg. Da blir det to stykk amazunguer i to stykk afrikanske kreasjoner - en fryd for øyet, bare vent og se!
Linn Silje<3
Jeg har dessverre ikke fått mulighet til å bruke kjolen ennå, men når vi skal i bryllupp idesember byr anledningen seg. Da blir det to stykk amazunguer i to stykk afrikanske kreasjoner - en fryd for øyet, bare vent og se!
Linn Silje<3
Engelskundervisning
Å være lærer er ikke alltid like lett. Og å være lærer for noen i et språk de ikke kan, uten å ha noe fellesspråk, er ikke lettere.Derfor blir det mer og mer frustrerende ettersom de tre timene engelskundervisningen skal foregå, når oppmerksomheten rettes mer og mer mellom elevene enn mot læreren. Hviskingen er ikke lenger til å overhøre, og trusler fra læreren faller for døve ører. Kanskje er det språkbarrierer like gjerne som uinteresserthet. Likevel må nok kunne sies å være nok, og en siste trussel blir satt ut i livet. Hvis de ikke skriver ned det som står på tavlen nå, avsluttes undervisningen for i dag.
Og ALLE må ha skrevet det i boken.
Når dette sies på et språk mange av dem så vidt kan å telle på, tar vi høyde for at de ikke greier å få det med seg, og skriver det også ned på tavlen. Til slutt blir hele oppstyret litt komisk, da det viser seg at det for de fleste hadde kunnet stått hva som helst på tavlen. For vi er jo ikke så strenge at vi mente de skulle skrive ned trusselen om tidlig ending av timen i bøkene..
Linn Silje<3
Og ALLE må ha skrevet det i boken.
Når dette sies på et språk mange av dem så vidt kan å telle på, tar vi høyde for at de ikke greier å få det med seg, og skriver det også ned på tavlen. Til slutt blir hele oppstyret litt komisk, da det viser seg at det for de fleste hadde kunnet stått hva som helst på tavlen. For vi er jo ikke så strenge at vi mente de skulle skrive ned trusselen om tidlig ending av timen i bøkene..
Linn Silje<3
Besøk
Hendelsesfylt er hverdagen for en volontør i Rwanda, da man ikke bestandig vet når og hvorfor man får besøk.
Jentene som er på AMU hver dag for å lære å sy, kommer fra kår ei norsk jente fra Steinkjer ikke bestandig har mulighet til å forstå. Likefremt er de fleste vanlige jenter på min egen alder, eller litt yngre, innerst inne. Eller ytterst. Så hva gjør man, den dagen ei på 14 står i vegkanten og venter på deg, og etter mat og både yatzi og domino fortsatt ikke viser tegn til å måtte gå hjem, selv om det har blitt mørkt for over en time siden?
Taktikk nummer en: Begynn å gjør ting hver for dere, les, puss tenner, og lignende, som kan signalisere at det er på tide at de gamle legger seg snart.
Når det ikke virker, ikke en gang etter en times anstrengelser, må man bare gå rett på sak, og si at det er på tide at du går hjem.
Nei, du kan ikke sove her i natt.
Å kaste noen ut av huset er ikke greit, og å kaste ut noen som slett ikke har lyst til å gå hjem til seg selv, er muligens en smule vanskeligere.Derfor kan det være greit å prate med kolleger om hendelsen dagen derpå, og få høre at de allerede er klar over at det fins noe muffens der, og at de er i kontakt med vedkommedes foresatt.
Men følelsen av å ha gjort en vanskelig situasjon for noen enda vanskeligere ved å ikke stille opp slik hun hadde tenkt, går ikke helt bort, selv om vissheten om at hjemmet ikke trenger å være forferdelig er der. Vi har jo alle smelt døren igjen en eller annen gang i løpet av puberteten, men kanskje ikke døren inn i et leirhus der din tante og onkel (og eneste familie) bor.
Linn Silje<3
Jentene som er på AMU hver dag for å lære å sy, kommer fra kår ei norsk jente fra Steinkjer ikke bestandig har mulighet til å forstå. Likefremt er de fleste vanlige jenter på min egen alder, eller litt yngre, innerst inne. Eller ytterst. Så hva gjør man, den dagen ei på 14 står i vegkanten og venter på deg, og etter mat og både yatzi og domino fortsatt ikke viser tegn til å måtte gå hjem, selv om det har blitt mørkt for over en time siden?
Taktikk nummer en: Begynn å gjør ting hver for dere, les, puss tenner, og lignende, som kan signalisere at det er på tide at de gamle legger seg snart.
Når det ikke virker, ikke en gang etter en times anstrengelser, må man bare gå rett på sak, og si at det er på tide at du går hjem.
Nei, du kan ikke sove her i natt.
Å kaste noen ut av huset er ikke greit, og å kaste ut noen som slett ikke har lyst til å gå hjem til seg selv, er muligens en smule vanskeligere.Derfor kan det være greit å prate med kolleger om hendelsen dagen derpå, og få høre at de allerede er klar over at det fins noe muffens der, og at de er i kontakt med vedkommedes foresatt.
Men følelsen av å ha gjort en vanskelig situasjon for noen enda vanskeligere ved å ikke stille opp slik hun hadde tenkt, går ikke helt bort, selv om vissheten om at hjemmet ikke trenger å være forferdelig er der. Vi har jo alle smelt døren igjen en eller annen gang i løpet av puberteten, men kanskje ikke døren inn i et leirhus der din tante og onkel (og eneste familie) bor.
Linn Silje<3
torsdag 20. november 2008
Meningsløst, men til slutt produktivt
Etter flere mer eller mindre seriøse innlegg føler jeg nå at det er på tide med litt tull. Jeg tuller selvfølgelig ikke til vanlig, men håper på at underholdningsverdien i bloggen min skal stige ytterligere hvis jeg tilfører noen morsomheter.
Å redde verden er nokså seriøse saker, og et tidkrevende arbeide. Likevel frister det å ikke redde verden noen dager også, slik som i dag. Da den vanlige timeplanen for onsdager ble tilsidesatt nok en gang, og vi fikk i oppgave å skrive små historier fra hjemmebesøk og åpne det lille huset etterpå, tilsidesatte vi disse forslagene til fordel for å gjøre; ingenting.
Eller, det er vel ikke helt sant, jeg har funnet ut at det er flere enn meg som gjør unødvendige ting i stedet for fornuftige innimellom. Ta bare en titt på Windows Media Player. Hvis du åpner den, høyreklikker og går inn på Batteri, finner du flere typer grafikk du kan velge til spilleren din. Selv om disse formene som rører seg over skjermen din nok er passe unødvendige som de er, har de til og med lagt ned mer arbeid i dem enn bare å lage grafikken. De har alle fått navn. Lyskule. De rare sirklers dans. Kommer mot deg. Bomullsstjerne. Løvetannstråler. Dypdykk. Stjernenatt. Hendelseshorisont. Strekdans. Edelstenmatrise. Blekkskru. Reflektor. Jeg ser sannheten. Kaleidosyn. Kjemisk nova. Lotus. Grønn er ikke din fiende. Rolig. Søvnig strøm. Røyk eller vann?. Edderkoppens siste øyeblikk.... Jordbæreksplosjon. Verden. Tornadoen hviler. Tilbake til gamle vaner.
Hvilket som er verst vet jeg ikke, men unødvendig bruk av tid var det av både dem og meg, så nå skal jeg gjøre noe fornuftig før dagen ender. Noen ganger hjelper det å gjøre noe totalt meningsløst før man kommer på at man har lyst til å redde verden igjen.
Linn Silje<3
Å redde verden er nokså seriøse saker, og et tidkrevende arbeide. Likevel frister det å ikke redde verden noen dager også, slik som i dag. Da den vanlige timeplanen for onsdager ble tilsidesatt nok en gang, og vi fikk i oppgave å skrive små historier fra hjemmebesøk og åpne det lille huset etterpå, tilsidesatte vi disse forslagene til fordel for å gjøre; ingenting.
Eller, det er vel ikke helt sant, jeg har funnet ut at det er flere enn meg som gjør unødvendige ting i stedet for fornuftige innimellom. Ta bare en titt på Windows Media Player. Hvis du åpner den, høyreklikker og går inn på Batteri, finner du flere typer grafikk du kan velge til spilleren din. Selv om disse formene som rører seg over skjermen din nok er passe unødvendige som de er, har de til og med lagt ned mer arbeid i dem enn bare å lage grafikken. De har alle fått navn. Lyskule. De rare sirklers dans. Kommer mot deg. Bomullsstjerne. Løvetannstråler. Dypdykk. Stjernenatt. Hendelseshorisont. Strekdans. Edelstenmatrise. Blekkskru. Reflektor. Jeg ser sannheten. Kaleidosyn. Kjemisk nova. Lotus. Grønn er ikke din fiende. Rolig. Søvnig strøm. Røyk eller vann?. Edderkoppens siste øyeblikk.... Jordbæreksplosjon. Verden. Tornadoen hviler. Tilbake til gamle vaner.
Hvilket som er verst vet jeg ikke, men unødvendig bruk av tid var det av både dem og meg, så nå skal jeg gjøre noe fornuftig før dagen ender. Noen ganger hjelper det å gjøre noe totalt meningsløst før man kommer på at man har lyst til å redde verden igjen.
Linn Silje<3
Forrige ukes småhendelser
En hektisk uke har kommet og gått. Selv om livet her nå fortoner seg som helt dagligdags, og jeg har kommet inn i nedoverfasen i tilpasningskurven, har de siste dagene likevel greid å krydre oppholdet. Huset jeg deler med Hanne, ble plutselig som et lite luksushotell på mandag. Ikke det at vi fikk boblebad og dobbelseng, minibar og room service, men det vi derimot fikk var en natt i et vanlig rwandisk middelklassehus. Det hele bestod av tre bygninger; en stor, med soverom og stue, en litt mindre, med kjøkkenutstyr, og en i to deler, der den ene betod av doet og den andre vaskefatet. Alle i leire.
Ingen luksus, ingen nød, men hytteliv 24/7.
Linn Silje<3
Ingen luksus, ingen nød, men hytteliv 24/7.
Linn Silje<3
lørdag 8. november 2008
For den leselystne.. Eller den med god tid
Naiv nordmann?
Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.
Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali?
Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.
Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.
Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det.
Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.
Livet her går så det suser, og mine største problem akkurat nå er kulturtilpasning og språk. Så får jeg heller gjemme den naive nordmannen inn i den vante afrikaner så ingen her fatter mistanke om at jeg faktisk ikke har peiling på hva det vil si å kjempe for å oppnå anerkjennelse av at man tilhører det landet man har vokst opp i.
Linn Silje, Kigali 6. november 2008
Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.
Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali?
Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.
Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.
Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det.
Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.
Livet her går så det suser, og mine største problem akkurat nå er kulturtilpasning og språk. Så får jeg heller gjemme den naive nordmannen inn i den vante afrikaner så ingen her fatter mistanke om at jeg faktisk ikke har peiling på hva det vil si å kjempe for å oppnå anerkjennelse av at man tilhører det landet man har vokst opp i.
Linn Silje, Kigali 6. november 2008
onsdag 5. november 2008
Personalia
Navn: Linn Silje
Alder: 19
Bosted: Gikondo Nyenyeri
Nasjonalitet: Norsk
Familie: Mor, far, to søstre, tre besteforeldre, onkler og tanter, søskenbarn
Skolegang: Barneskole, ungdomsskole, videregående (allmenne fag), Påbegynt år ved Hald Internasjonale Senter
Drømmer for fremtiden: Gjøre noe meningsfylt, flytte for meg selv,
Mål som bør nås i nær fremtid: Lære meg kinyarwanda, spise sunnere, leve livet
Navn:
Alder: 18
Bosted: Gikondo
Nasjonalitet: Rwandisk
Familie: Mor og tre yngre søsken
Skolegang: Barneskole og ungdomsskole, påbegynt arbeidsopplæring ved AMU (symaskin)
Drømmer for fremtiden: Fullføre videregående innen enten regnskap eller humanistiske fag
Mål som bør nås i nær fremtid: Tjene penger så de yngre søsknene kan fortsette skolegangen
Yndlingsaktiviteter: Synge, danse
Alder: 19
Bosted: Gikondo Nyenyeri
Nasjonalitet: Norsk
Familie: Mor, far, to søstre, tre besteforeldre, onkler og tanter, søskenbarn
Skolegang: Barneskole, ungdomsskole, videregående (allmenne fag), Påbegynt år ved Hald Internasjonale Senter
Drømmer for fremtiden: Gjøre noe meningsfylt, flytte for meg selv,
Mål som bør nås i nær fremtid: Lære meg kinyarwanda, spise sunnere, leve livet
Navn:
Alder: 18
Bosted: Gikondo
Nasjonalitet: Rwandisk
Familie: Mor og tre yngre søsken
Skolegang: Barneskole og ungdomsskole, påbegynt arbeidsopplæring ved AMU (symaskin)
Drømmer for fremtiden: Fullføre videregående innen enten regnskap eller humanistiske fag
Mål som bør nås i nær fremtid: Tjene penger så de yngre søsknene kan fortsette skolegangen
Yndlingsaktiviteter: Synge, danse
tirsdag 4. november 2008
Livet skal nytes
30 dager i Rwanda har fløyet av gårde. Eller, de har vel heller krøpet, beveget seg sakte, men sikkert, mot en ny måned, en ny dag. Det har gått fort, så norske assosiasjoner til at dagene har krøpet stemmer vel ikke helt, men å si at de har fløyet av gårde her i Afrika føles helt feil. Uansett, ting begynner å falle på plass. Eller dale, å falle høres så raskt ut, så effektivt, og det er unødvendig. Den første dagen jeg hjalp til på kontoret på AMU, var jeg en smule effektiv. Hver fredag skal jeg hjelpe regnskapsføreren, og han er en trivelig kar, men arbeidet hans liker jeg mindre. Helt siden arbeidsuken i 7. klasse har jeg hatt problemer med å føre inn regnskap i excel. Jeg begynte på permen fra mai, og så helst at jeg ble ferdig så fort som mulig, så kanskje jeg kunne få gjøre noe annet etterpå. Men sjefen min tenkte ikke det samme som meg. Han syntes jeg konsentrerte meg alt for mye, og jeg måtte da ta en pause. Eller skulle jeg ikke komme tilbake neste uke? Var dette første og siste gang? Det var det jo ikke, så med litt over en time igjen av arbeidsøkten så han seg pent nødt til å anbefale meg å gå ut og prate med mødregruppen i stedet for å slite meg helt ut.
Linn Silje<3
Linn Silje<3
mandag 3. november 2008
Becoming Rwandan
How long does it take until something stops to amaze you? I cannot say I know the answer, but I know that I no longer feel so strange leading a normal life in Rwanda.
My first thought when I wake up is no longer to take a shower, because there is no, it is simply to get up and get ready for the new day. Even getting up at 6 am feels just fine - here we live by the sun, whilst in Norway the TV has somehow taken its place. Washing my clothes cannot be done just any day, I have to have the time to boil water, then later to wash the clothes, and finally, hope for sunshine. Life moves on a slow pace here, so it is good to have something to fill all the time with.
Therefore I no longer have the urge to run up to the bus when I see it waiting; if I just nod my head or lift a finger and continue as slowly as before towards it, they will wait.
Usually the bus is still not full even with me in it, so most of the time I have to wait anyways. Then what's the rush?
Still, there are some things that should not be done in Rwanda. Among those things, these are pretty imortant:
1) Don't sit on the bed while brushing your hair, the comb will get stuck in the mosquito net.
2) DOn't walk around saying sssssssss, in this country where it is impolite to shout Hi! after someone on the street, this is the way to get their attention.
3) Don't, may God forbid, be ever in a hurry, or try to be effective. The food will be served when it is finished, the bus leaves when it is full, if you finish all your work today, then what are you going to do tomorrow?
As people who have lived with me or has had an appointment with me may know, I am not the one being ready to go 20 minutes before I have to, nor the one who waits for everyone else to be finished. Whenever something happen (like when I and five other AFS volunteers lost our plane from Paris to Oslo), the comment left by my closest is most likely to be this; well, in this case it actually was not your fault, but you have to admit that it is not very unlike you. Thanks a lot.
This is why I enjoy being here right now, I finally fit in. Though things here in Rwanda usually starts when they say it will, it is not that serious if you are five minutes late - the program of the meeting has not started yet, and explaining and repeating are so common activities here, that you have not missed out on anything either.
One thing I have not yet become as accustomed to, is seeing, here where there exists no such thing as homosexuals, boys who walk around hand in hand. Two persons of different sexes holding hands or showing affection publicly is, on the other hand, outside the cultural guidelines.
Linn Silje<3
P.S. We have not noticed anything of the troubles in Congo here in Kigali. Still safe and sound :)
My first thought when I wake up is no longer to take a shower, because there is no, it is simply to get up and get ready for the new day. Even getting up at 6 am feels just fine - here we live by the sun, whilst in Norway the TV has somehow taken its place. Washing my clothes cannot be done just any day, I have to have the time to boil water, then later to wash the clothes, and finally, hope for sunshine. Life moves on a slow pace here, so it is good to have something to fill all the time with.
Therefore I no longer have the urge to run up to the bus when I see it waiting; if I just nod my head or lift a finger and continue as slowly as before towards it, they will wait.
Usually the bus is still not full even with me in it, so most of the time I have to wait anyways. Then what's the rush?
Still, there are some things that should not be done in Rwanda. Among those things, these are pretty imortant:
1) Don't sit on the bed while brushing your hair, the comb will get stuck in the mosquito net.
2) DOn't walk around saying sssssssss, in this country where it is impolite to shout Hi! after someone on the street, this is the way to get their attention.
3) Don't, may God forbid, be ever in a hurry, or try to be effective. The food will be served when it is finished, the bus leaves when it is full, if you finish all your work today, then what are you going to do tomorrow?
As people who have lived with me or has had an appointment with me may know, I am not the one being ready to go 20 minutes before I have to, nor the one who waits for everyone else to be finished. Whenever something happen (like when I and five other AFS volunteers lost our plane from Paris to Oslo), the comment left by my closest is most likely to be this; well, in this case it actually was not your fault, but you have to admit that it is not very unlike you. Thanks a lot.
This is why I enjoy being here right now, I finally fit in. Though things here in Rwanda usually starts when they say it will, it is not that serious if you are five minutes late - the program of the meeting has not started yet, and explaining and repeating are so common activities here, that you have not missed out on anything either.
One thing I have not yet become as accustomed to, is seeing, here where there exists no such thing as homosexuals, boys who walk around hand in hand. Two persons of different sexes holding hands or showing affection publicly is, on the other hand, outside the cultural guidelines.
Linn Silje<3
P.S. We have not noticed anything of the troubles in Congo here in Kigali. Still safe and sound :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
