A.M.U.

- Association Mwana Ukundwa. Foreningen elskede barn.Det er her jeg arbeider. To ganger i uken prøver jeg og Hanne å lære A.M.U.s jenter engelsk. Det er lettere sagt enn gjort, både å lære dem noe av et språk svært få av dem kan noe av fra før, å lære dem et nytt språk uten at det fins noe fellesspråk mellom lærer og elev, og å fylle de tre hele klokketimene med undervisning det er lagt opp til hver tirsdag og torsdag. Hittil har vi kommet oss gjennom tallrekken, i alle fall helt til 20, så de fleste greier å si hvor gamle de er når de presenterer seg, vi har sunget alfabetet, "fader Jakob", "hode, skulder, kne, og tå",danset "boogie, boogie" og tegnet slektstre. De fleste av disse jentene er 16-18 år. De fleste på deres alder i Norge ville nok da ha kunne stavet navnet sitt uten problem.

Men hva sier man, midt under forklaringen av at de ikke nødvendigvis skal skrive av slekten min som står skrevet opp på tavlen, eller "I live with Hanne", men bruke sin egen familie, hva sier man da til den jenta som sier hun ikke kan tegne slektstre? Ikke fordi hun ikke vil. Hun har ingen. No brother, no sister, no mother, no father. Hun ender opp med en onkel og tante, som hun også bor sammen med. Hun er 14 år, glad og lærevillig, men familieord er ikke det aller sikreste å øve seg på her nede.

De jentene vi møter på A.M.U., har ofte et tynt gjenlevende slektstre. Fattigdom, Aids, folkemordet i 1994; alle grunner til hvorfor disse jentene ikke lenger går på skolen, og hvorfor de får opplæring i symaskin (sånn som man må trampe med føttene på for å få nålen til å bevege seg). A.M.U. har eksistert siden like etter folkemordet i Rwanda i 1994, og hovedmålet er å gi de foreldreløse barna en ny sjanse i livet. Å gi dem mulighet til å få et yrke, enten gjennom skolegang eller yrkesopplæring, er alfa og omega. De mentale arrene kan likevel ikke viskes ut. Linn Silje<3