Ikke nok med at jeg skal infiltrere AMU Kigali, na har de jammen meg sendt meg soerover for a klusse til opplegget deres her ogsa. I gar var vi rundt pa hjemmebesoek, men endte opp med a sitte inne pa et klasserom sammen med to laerere mens regnet "hoeljet" ned. Jeg greide a berge skjoertet mitt nesten helt fritt for soele (proev a ga med flip-flopper pa en gjoermete veg, og fortell meg sa hvordan du sa ut bak etterpa:b), kun tre flekker, helt til vi kom sa langt at vi naerment oss byen.. Da jeg satte meg ned for a spise lunsj hadde skjoertet mitt fatt et helt nytt moenster bak. Ikke var det toert heller, sa da jeg reiste meg var deler av moensteret blitt overfoert til stolen.
I dag har vi laert bort litt engelsk, og ellers bare vaert sammen med jentene som laerer a sy her. Hanne ble skikkelig ivrig, og sydde sa det sang etter, mens jeg satt og sa pa. Jeg er i grunn ikke sa glad i symaskin, og hadde det helt greit til en av jentene kom og ville ha meg til a sy. Og dette var ikke de samme lappene Hanne satt og lekte med, na skulle jeg fa aeren av a sy skjoertet til en knallbla skoleuniform. For a gjoere en lang historie kort, gjorde denne jenta det samme da hun innsa, etter at jeg hadde proevd og feilet tre ganger, at det nok gikk fortere hvis hun gjorde det selv. Jeg kan dermed ikke skryte pa meg a ha sydd en rwandisk skoleuniform, men rysjene pa ett av skjoertene har jeg laget!
Linn Silje<3
torsdag 26. februar 2009
søndag 22. februar 2009
Silent bus ride
It's not dark yet, but you know that by the time you get home it will be. You squeeze your way into a seat on the bus, and wait for it to take you home as it fills up. All of a sudden you are 20 persons in one Toyota Hiace, and you are ready to go. It has been a long day, and as the bus snuggles through the narrow (or maybe just overfilled) streets of the centre of Kigali, the noises prepares you for what you expect to be a normal bus ride.
As the life in Kigali overwhelms everything else, you do not discover until later how the mood in the bus really is. There are people shouting, cars blowing the horn, and you are sitting between as many people as the bus can possibly carry, looking forward to get home after a long day.
When you finally get out of the "queue" and into the roundabout, the bus driver speeds up and makes you clench your fist around the seat in front of you. You drive past the big "westernized" supermarket, into another roundabout, and finally you are definitely heading home, lost in you own thoughts. It is not until your friend whispers "everyone's quiet", that you realise that that is actually the truth; NO ONE is talking.
I do not know if you have ever ridden a Toyota Hiace, but if you picture yourself sitting in the very back of one, with three others on the bench with you, and 16 others in front of you, and then you picture it being as silent as when a whole football stadium takes one minute of silence. And this lasts for MANY minutes. Actually it is not only a couple of minutes, it is the whole ride home. Usually the bus is full of music, voices or some kind of disturbance. Now it does not seem as if anyone has anything to say, and even when the conductor claims money from those who want to get off, they all whisper.
When you almost reach the top of the hill, and you prepare to get out, you do it silently too, and when people have to leave their seats to let you out, even the children do it without a noise. You pay, get your change, agrees on the amount, and crosses the street to go home. Africa was extremely quiet this evening, and for a girl from Norway like you, you appreciate it. Because it is nicer to be quiet together than to be quiet all alone.
Linn Silje<3
As the life in Kigali overwhelms everything else, you do not discover until later how the mood in the bus really is. There are people shouting, cars blowing the horn, and you are sitting between as many people as the bus can possibly carry, looking forward to get home after a long day.
When you finally get out of the "queue" and into the roundabout, the bus driver speeds up and makes you clench your fist around the seat in front of you. You drive past the big "westernized" supermarket, into another roundabout, and finally you are definitely heading home, lost in you own thoughts. It is not until your friend whispers "everyone's quiet", that you realise that that is actually the truth; NO ONE is talking.
I do not know if you have ever ridden a Toyota Hiace, but if you picture yourself sitting in the very back of one, with three others on the bench with you, and 16 others in front of you, and then you picture it being as silent as when a whole football stadium takes one minute of silence. And this lasts for MANY minutes. Actually it is not only a couple of minutes, it is the whole ride home. Usually the bus is full of music, voices or some kind of disturbance. Now it does not seem as if anyone has anything to say, and even when the conductor claims money from those who want to get off, they all whisper.
When you almost reach the top of the hill, and you prepare to get out, you do it silently too, and when people have to leave their seats to let you out, even the children do it without a noise. You pay, get your change, agrees on the amount, and crosses the street to go home. Africa was extremely quiet this evening, and for a girl from Norway like you, you appreciate it. Because it is nicer to be quiet together than to be quiet all alone.
Linn Silje<3
Et liv jeg aldri valgte
Da jeg var 19 møtte jeg en gutt. Han var et par år eldre enn meg, og jobbet da som lastebilsjåfør. Da jeg var 20 giftet vi oss, kjøpte et lite hus i Kigali og startet et nytt liv som familie. Mannen min arbeidet godt og mye, og vi hadde alt vi trengte. Mine oppgaver holdt seg for det meste i huset, med klesvask, matlaging, ta imot gjester (familien hans kom ofte innom) og etter hvert som barna kom, ta seg av dem. Vi levde på tre rom, to soverom og en stue, pluss kjøkken og do ute. Selv om vi ikke hadde råd til hushjelp hadde vi i alle fall råd til tak over kjøkkenet, så slapp jeg å stå ute i regnet og lage mat.
Da vårt første barn var født, en gutt, og nesten hadde lært seg å gå, brøt uroen ut i Rwanda. Vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss, til slutt bare ble vi igjen i Kigali og håpet på det beste. Det var bare jeg som var fullblods av oss to. Månedene som fulgte viste meg det verste jeg noen gang har sett mennesker gjøre i hele mitt liv. Vi greide å berge to av våre naboers barn, foreldrene måtte ryddes vekk fra grøftekanten da det endelig ble trygt å være både det ene og det andre.
Naboens barn ble tatt hånd om av tanten deres, og vi fikk selv to til i løpet av de tre årene som fulgte. Selv om livet var hardt for mange, hadde det ikke gått verst utover oss, og vi greide oss fint. Da vår eldste var blitt 8 eller 9, begynte mannen min å bli syk. Selv om ha var nokså ung, ble han bare verre og verre, og det var ingenting vi kunne gjøre. Da han døde var vårt fjerde barn blitt bare sju måneder.
Det viste seg han var dødd av AIDS. Jeg visste det ikke da, men da jeg også begynte å miste krefter, og det ble vanskeligere og vanskeligere å få kroppen til å arbeide, testet jeg meg for HIV. Barna ble også testet, og både jeg og de to yngste var positive. Min svigerfamilie ville ikke lenger ha noe med noen av oss å gjøre. Jeg sto plutselig alene igjen, da mine foreldre var døde og søstrene mine bodde ute på landsbygda med hver sin familie. Heldigvis eide jeg huset.
Det er nå ti år siden mannen min døde. Jeg lever fortsatt, om enn ikke i beste velgående. Med hjelp utenfra har jeg greid å sende barna mine på skolen hvert år frem til nå, jeg får støtte og forståelse, og selv om jeg fortsatt strever med å finne nok penger til å gi barna mine mer enn ett måltid om dagen, får jeg av og til sukker, mel og bønner fra A.M.u. A.M.U. har hjulpet meg og barna mine til å akseptere sykdommen, å gi oss et rom der vi ikke blir sett på som skitne eller smittsomme, men som likeverdige og verdifulle. Å møte andre som lever med samme problem gjør det litt lettere, når naboer går så langt unna deg som de greier på vegen, eller svigerfamilien din støter deg fullstendig ut. Til neste uke skal jeg begynne å lære å sy med symaskin. Hvis jeg så bare kunne få råd til en symaskin selv etterpå, kunne jeg sluppet å ta HIV-medisinen på tom mage, og barna kunne ha nok energi til å leke sammen med de andre i friminuttene.
Det var ikke dette livet jeg drømte om da jeg satt og ventet spent på at bryllupsseremonien skulle ende.
Linn Silje<3
Dette er ingen sann historie, slik "Memento mori" er det, men det er likevel 'historien' til mange av moedrene med HIV jeg moeter her.
Da vårt første barn var født, en gutt, og nesten hadde lært seg å gå, brøt uroen ut i Rwanda. Vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss, til slutt bare ble vi igjen i Kigali og håpet på det beste. Det var bare jeg som var fullblods av oss to. Månedene som fulgte viste meg det verste jeg noen gang har sett mennesker gjøre i hele mitt liv. Vi greide å berge to av våre naboers barn, foreldrene måtte ryddes vekk fra grøftekanten da det endelig ble trygt å være både det ene og det andre.
Naboens barn ble tatt hånd om av tanten deres, og vi fikk selv to til i løpet av de tre årene som fulgte. Selv om livet var hardt for mange, hadde det ikke gått verst utover oss, og vi greide oss fint. Da vår eldste var blitt 8 eller 9, begynte mannen min å bli syk. Selv om ha var nokså ung, ble han bare verre og verre, og det var ingenting vi kunne gjøre. Da han døde var vårt fjerde barn blitt bare sju måneder.
Det viste seg han var dødd av AIDS. Jeg visste det ikke da, men da jeg også begynte å miste krefter, og det ble vanskeligere og vanskeligere å få kroppen til å arbeide, testet jeg meg for HIV. Barna ble også testet, og både jeg og de to yngste var positive. Min svigerfamilie ville ikke lenger ha noe med noen av oss å gjøre. Jeg sto plutselig alene igjen, da mine foreldre var døde og søstrene mine bodde ute på landsbygda med hver sin familie. Heldigvis eide jeg huset.
Det er nå ti år siden mannen min døde. Jeg lever fortsatt, om enn ikke i beste velgående. Med hjelp utenfra har jeg greid å sende barna mine på skolen hvert år frem til nå, jeg får støtte og forståelse, og selv om jeg fortsatt strever med å finne nok penger til å gi barna mine mer enn ett måltid om dagen, får jeg av og til sukker, mel og bønner fra A.M.u. A.M.U. har hjulpet meg og barna mine til å akseptere sykdommen, å gi oss et rom der vi ikke blir sett på som skitne eller smittsomme, men som likeverdige og verdifulle. Å møte andre som lever med samme problem gjør det litt lettere, når naboer går så langt unna deg som de greier på vegen, eller svigerfamilien din støter deg fullstendig ut. Til neste uke skal jeg begynne å lære å sy med symaskin. Hvis jeg så bare kunne få råd til en symaskin selv etterpå, kunne jeg sluppet å ta HIV-medisinen på tom mage, og barna kunne ha nok energi til å leke sammen med de andre i friminuttene.
Det var ikke dette livet jeg drømte om da jeg satt og ventet spent på at bryllupsseremonien skulle ende.
Linn Silje<3Dette er ingen sann historie, slik "Memento mori" er det, men det er likevel 'historien' til mange av moedrene med HIV jeg moeter her.
søndag 15. februar 2009
Hvor kald er jeg egentlig?
Jeg omgås nesten daglig folk med HIV, en sykdom vi kjenner lite til i Norge, og jeg ser at de lever i stor fattigdom. Hva kan jeg gjøre med det?
Det går an å samle inn penger, det går an å være engasjert og å ta innover seg alt det man ser. Det går an å engasjere andre. Selv om jeg føler at jeg gjør noe riktig ved å være her, selv om jeg prøver så godt jeg kan å være en venn for de jeg møter, ser jeg hvor lite jeg faktisk egentlig reagerer på og forstår. Når det kommer noen andre inn, som skrur på tårekanalen bare de ser barna med HIV, da innser jeg at sykdommen disse barna bærer på faktisk er en stor byrde for dem. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. Og jeg får litt dårlig samvittighet, fordi jeg helt klart ikke har greid å føle like mye på deres vanskelighet, som de som står i døråpningen og griner, gjør. Men hva godt hadde det gjort?
Å gråte så fort man ser et HIV-smittet barn passer godt på TV, slikt blir det penger av til TV-aksjonen; de stakkars, stakkars syke barna i Afrika. Det ER sant, det er synd på dem, men de er på ingen måte stakkarslige. Ikke kan man se om noen har HIV, og ikke går de rundt og synes synd på seg selv. Min oppgave her er ikke å synes synd på dem, selv om jeg gjør det når jeg sitter alene om kvelden og tenker. Min oppgave er å gi barna den samme oppmerksomheten andre barn får, å leke, å synge, å danse og le.
Jeg kan gråte foran Norges befolkning for å få dem til å åpne øynene, men å gråte foran barna gjør meg ingen nytte. Den ene dagen i uken de får mulighet til å være sammen med barn i samme situasjon og ha det gøy, uten å tenke på at de er annerledes enn de rundt dem, har de ikke behov for å se umuzunguen gråte. For hva har vel jeg å gråte for?
Linn Silje<3
Det går an å samle inn penger, det går an å være engasjert og å ta innover seg alt det man ser. Det går an å engasjere andre. Selv om jeg føler at jeg gjør noe riktig ved å være her, selv om jeg prøver så godt jeg kan å være en venn for de jeg møter, ser jeg hvor lite jeg faktisk egentlig reagerer på og forstår. Når det kommer noen andre inn, som skrur på tårekanalen bare de ser barna med HIV, da innser jeg at sykdommen disse barna bærer på faktisk er en stor byrde for dem. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. Og jeg får litt dårlig samvittighet, fordi jeg helt klart ikke har greid å føle like mye på deres vanskelighet, som de som står i døråpningen og griner, gjør. Men hva godt hadde det gjort?
Å gråte så fort man ser et HIV-smittet barn passer godt på TV, slikt blir det penger av til TV-aksjonen; de stakkars, stakkars syke barna i Afrika. Det ER sant, det er synd på dem, men de er på ingen måte stakkarslige. Ikke kan man se om noen har HIV, og ikke går de rundt og synes synd på seg selv. Min oppgave her er ikke å synes synd på dem, selv om jeg gjør det når jeg sitter alene om kvelden og tenker. Min oppgave er å gi barna den samme oppmerksomheten andre barn får, å leke, å synge, å danse og le.
Jeg kan gråte foran Norges befolkning for å få dem til å åpne øynene, men å gråte foran barna gjør meg ingen nytte. Den ene dagen i uken de får mulighet til å være sammen med barn i samme situasjon og ha det gøy, uten å tenke på at de er annerledes enn de rundt dem, har de ikke behov for å se umuzunguen gråte. For hva har vel jeg å gråte for?
Linn Silje<3
Mwaramutse!
Uyu munsi nkorana Hanne kuri jijuka. Nakoze hariya ejo hashize, ariko abana bose kuba babaye kuri ishuri. Nimuguroba Hanne na jyewe twifuza gusuhuza abanyeshuri bo muri Noruveji. Tugakorane umunezero!
Hanne yoza umusatsi zawe ejo, wituma ndoga umusatsi zanjye uyu munsi. Ndizera ko ntabwo hari abantu benshi mu isi bashobora kumva Ikinyarwanda, kuko simumva amagambo menshi kandi ntabwo nshobora kwandika ni byiza.
Inshuti n'umuryango zanjye; nabakeneye:)
Umunsi mwiza!
UMUTESI Linn Silje<3
Hanne yoza umusatsi zawe ejo, wituma ndoga umusatsi zanjye uyu munsi. Ndizera ko ntabwo hari abantu benshi mu isi bashobora kumva Ikinyarwanda, kuko simumva amagambo menshi kandi ntabwo nshobora kwandika ni byiza.
Inshuti n'umuryango zanjye; nabakeneye:)
Umunsi mwiza!
UMUTESI Linn Silje<3
tirsdag 10. februar 2009
Det er bedre med vinter i Norge enn ti skjærer på taket..
Det fins helårsfugler, trekkfugler, trekkoppfugler og sangfugler. Her i Rwanda fins det også dansefugler. Når disse fuglene danser, liker de å ha oversikt over hvem som ser på dem, og da er et hustak et passende sted å opptre. Det fins ingen tidsbegrensning på deres danseengasjement, og like så vel til frokosten som i søvnen, dunker det bortover blikktaket over oss. Dansefuglenes era har stormtatt Kigali.
Til å begynne med skjønte jeg ikke hva det var som lagde slik en lyd over hodet på meg. Jeg var allerede kjent med "katt på taket" og "rotte I taket", men denn lyden var ingen av disse. Lenge trodde jeg det var en mann som prøvde å stjele klesvasken min om nettene, eller vakten vår som prøvde å komme seg hjem, men i dag var jeg vitne til lydens opprinnelse.
Jeg satt som vanlig på sengen og så utover landskapet (=kofferten min med alle mine eiendeler strødd litt rundt omkring), da den mystiske lyden hørtes gjennom vinduet. "Endelig!" tenkte jeg, "nå får jeg vite hva det er! Kanskje det er en skikkelig stor rotte som hopper paradis."
Til min store skuffelse var det en av de mindre fargerike gavene fra det kalde nord som deiset bortover taket på nabohuset. Gleden over å høre "norske" fuglelyder i Rwanda har tatt meg tidligere, men denne gedigne skjæren evokerte ikke de samme følelsene. Nå vet jeg i alle fall hva det er som danser disco på taket om natten!
Linn Silje<3
Til å begynne med skjønte jeg ikke hva det var som lagde slik en lyd over hodet på meg. Jeg var allerede kjent med "katt på taket" og "rotte I taket", men denn lyden var ingen av disse. Lenge trodde jeg det var en mann som prøvde å stjele klesvasken min om nettene, eller vakten vår som prøvde å komme seg hjem, men i dag var jeg vitne til lydens opprinnelse.
Jeg satt som vanlig på sengen og så utover landskapet (=kofferten min med alle mine eiendeler strødd litt rundt omkring), da den mystiske lyden hørtes gjennom vinduet. "Endelig!" tenkte jeg, "nå får jeg vite hva det er! Kanskje det er en skikkelig stor rotte som hopper paradis."
Til min store skuffelse var det en av de mindre fargerike gavene fra det kalde nord som deiset bortover taket på nabohuset. Gleden over å høre "norske" fuglelyder i Rwanda har tatt meg tidligere, men denne gedigne skjæren evokerte ikke de samme følelsene. Nå vet jeg i alle fall hva det er som danser disco på taket om natten!
Linn Silje<3
onsdag 4. februar 2009
Memento mori
Malingen flasser og veggene sprekker. Gjennom blikktaket slippes lys inn i tykke stråler. Rommet er mørkt og lukter innestengt, den dårlige luften ligger stille. Det står to senger inne på rommet, i tillegg til et lite bord, to knagger og noe stuet bort i et hjørne med sengeteppet lagt over. Det er ikke plass til mer. Adresseboken begynner og slutter med Fatina. Hvitt kritt på grønn vegg hjelper barna å huske sin mors telefonummer. Memento mora.
Mannen din er død. Foreldrene dine er døde. Du har tre barn å sende på skolen. En nabo, en venninne, dør. Hun etterlater fem barn. Mannen hennes døde før henne. Tre av barna hennes havner på barnehjem. De to yngste adopterer du. En gutt, og en jente. Gutten på to har HIV. Han går på medisiner og trenger mat. Du fletter folks hår for å få penger, men nå er ferien over og kundene blir færre og færre. Pengene uteblir, likeså maten.
Du lever på to rom, med to senger. Før var dere fire, nå er dere seks. Fem er friske og en er syk, ofte, innimellom, han trenger mat. Du har ikke penger.
Han som står i fare for å få i seg alt for lite næringsstoffer er han du nå kjemper for. Han er ikke en gang din egen. Tre av søsknene hans bor på barnehjem. Du får hjelp og støtte, besøk og mat. Du blir forsikret om at fra nå av er du ikke alene. Det fins noen som kan hjelpe deg, du som hjelper flere enn du egentlig har råd med. Så kan man spørre seg hvorfor det var deg, og ikke noen som faktisk kunne gitt gutten det han trenger og mer til, som sa seg ansvarlig for ham. Han er en foreldreløs som bærer med seg noe samfunnet rundt ser på som skamfullt og farlig. Det er gutten som ser opp på deg med tillitsfylte øyne og klynger seg til deg.
I dag fikk du mat, hva har du i morgen? På veggen står det memento mora.
Linn Silje<3
Mannen din er død. Foreldrene dine er døde. Du har tre barn å sende på skolen. En nabo, en venninne, dør. Hun etterlater fem barn. Mannen hennes døde før henne. Tre av barna hennes havner på barnehjem. De to yngste adopterer du. En gutt, og en jente. Gutten på to har HIV. Han går på medisiner og trenger mat. Du fletter folks hår for å få penger, men nå er ferien over og kundene blir færre og færre. Pengene uteblir, likeså maten.
Du lever på to rom, med to senger. Før var dere fire, nå er dere seks. Fem er friske og en er syk, ofte, innimellom, han trenger mat. Du har ikke penger.
Han som står i fare for å få i seg alt for lite næringsstoffer er han du nå kjemper for. Han er ikke en gang din egen. Tre av søsknene hans bor på barnehjem. Du får hjelp og støtte, besøk og mat. Du blir forsikret om at fra nå av er du ikke alene. Det fins noen som kan hjelpe deg, du som hjelper flere enn du egentlig har råd med. Så kan man spørre seg hvorfor det var deg, og ikke noen som faktisk kunne gitt gutten det han trenger og mer til, som sa seg ansvarlig for ham. Han er en foreldreløs som bærer med seg noe samfunnet rundt ser på som skamfullt og farlig. Det er gutten som ser opp på deg med tillitsfylte øyne og klynger seg til deg.
I dag fikk du mat, hva har du i morgen? På veggen står det memento mora.
Linn Silje<3
Abonner på:
Innlegg (Atom)
