Et liv jeg aldri valgte

Da jeg var 19 møtte jeg en gutt. Han var et par år eldre enn meg, og jobbet da som lastebilsjåfør. Da jeg var 20 giftet vi oss, kjøpte et lite hus i Kigali og startet et nytt liv som familie. Mannen min arbeidet godt og mye, og vi hadde alt vi trengte. Mine oppgaver holdt seg for det meste i huset, med klesvask, matlaging, ta imot gjester (familien hans kom ofte innom) og etter hvert som barna kom, ta seg av dem. Vi levde på tre rom, to soverom og en stue, pluss kjøkken og do ute. Selv om vi ikke hadde råd til hushjelp hadde vi i alle fall råd til tak over kjøkkenet, så slapp jeg å stå ute i regnet og lage mat.

Da vårt første barn var født, en gutt, og nesten hadde lært seg å gå, brøt uroen ut i Rwanda. Vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss, til slutt bare ble vi igjen i Kigali og håpet på det beste. Det var bare jeg som var fullblods av oss to. Månedene som fulgte viste meg det verste jeg noen gang har sett mennesker gjøre i hele mitt liv. Vi greide å berge to av våre naboers barn, foreldrene måtte ryddes vekk fra grøftekanten da det endelig ble trygt å være både det ene og det andre.

Naboens barn ble tatt hånd om av tanten deres, og vi fikk selv to til i løpet av de tre årene som fulgte. Selv om livet var hardt for mange, hadde det ikke gått verst utover oss, og vi greide oss fint. Da vår eldste var blitt 8 eller 9, begynte mannen min å bli syk. Selv om ha var nokså ung, ble han bare verre og verre, og det var ingenting vi kunne gjøre. Da han døde var vårt fjerde barn blitt bare sju måneder.

Det viste seg han var dødd av AIDS. Jeg visste det ikke da, men da jeg også begynte å miste krefter, og det ble vanskeligere og vanskeligere å få kroppen til å arbeide, testet jeg meg for HIV. Barna ble også testet, og både jeg og de to yngste var positive. Min svigerfamilie ville ikke lenger ha noe med noen av oss å gjøre. Jeg sto plutselig alene igjen, da mine foreldre var døde og søstrene mine bodde ute på landsbygda med hver sin familie. Heldigvis eide jeg huset.

Det er nå ti år siden mannen min døde. Jeg lever fortsatt, om enn ikke i beste velgående. Med hjelp utenfra har jeg greid å sende barna mine på skolen hvert år frem til nå, jeg får støtte og forståelse, og selv om jeg fortsatt strever med å finne nok penger til å gi barna mine mer enn ett måltid om dagen, får jeg av og til sukker, mel og bønner fra A.M.u. A.M.U. har hjulpet meg og barna mine til å akseptere sykdommen, å gi oss et rom der vi ikke blir sett på som skitne eller smittsomme, men som likeverdige og verdifulle. Å møte andre som lever med samme problem gjør det litt lettere, når naboer går så langt unna deg som de greier på vegen, eller svigerfamilien din støter deg fullstendig ut. Til neste uke skal jeg begynne å lære å sy med symaskin. Hvis jeg så bare kunne få råd til en symaskin selv etterpå, kunne jeg sluppet å ta HIV-medisinen på tom mage, og barna kunne ha nok energi til å leke sammen med de andre i friminuttene.

Det var ikke dette livet jeg drømte om da jeg satt og ventet spent på at bryllupsseremonien skulle ende.
Linn Silje<3

Dette er ingen sann historie, slik "Memento mori" er det, men det er likevel 'historien' til mange av moedrene med HIV jeg moeter her.