Malingen flasser og veggene sprekker. Gjennom blikktaket slippes lys inn i tykke stråler. Rommet er mørkt og lukter innestengt, den dårlige luften ligger stille. Det står to senger inne på rommet, i tillegg til et lite bord, to knagger og noe stuet bort i et hjørne med sengeteppet lagt over. Det er ikke plass til mer. Adresseboken begynner og slutter med Fatina. Hvitt kritt på grønn vegg hjelper barna å huske sin mors telefonummer. Memento mora.
Mannen din er død. Foreldrene dine er døde. Du har tre barn å sende på skolen. En nabo, en venninne, dør. Hun etterlater fem barn. Mannen hennes døde før henne. Tre av barna hennes havner på barnehjem. De to yngste adopterer du. En gutt, og en jente. Gutten på to har HIV. Han går på medisiner og trenger mat. Du fletter folks hår for å få penger, men nå er ferien over og kundene blir færre og færre. Pengene uteblir, likeså maten.
Du lever på to rom, med to senger. Før var dere fire, nå er dere seks. Fem er friske og en er syk, ofte, innimellom, han trenger mat. Du har ikke penger.
Han som står i fare for å få i seg alt for lite næringsstoffer er han du nå kjemper for. Han er ikke en gang din egen. Tre av søsknene hans bor på barnehjem. Du får hjelp og støtte, besøk og mat. Du blir forsikret om at fra nå av er du ikke alene. Det fins noen som kan hjelpe deg, du som hjelper flere enn du egentlig har råd med. Så kan man spørre seg hvorfor det var deg, og ikke noen som faktisk kunne gitt gutten det han trenger og mer til, som sa seg ansvarlig for ham. Han er en foreldreløs som bærer med seg noe samfunnet rundt ser på som skamfullt og farlig. Det er gutten som ser opp på deg med tillitsfylte øyne og klynger seg til deg.
I dag fikk du mat, hva har du i morgen? På veggen står det memento mora.
Linn Silje<3
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
fyttigrisen.. frysninger og ståpels på hele meg, gitt..! Du skriver superbra og det virker som om du har det skikkelig spennende. Utrolig givende å få seg slike erfaringer kan jeg tro. Stå på, Linn Silje! :D <3
Det du forteller om minner meg om ei bok med handling fra Afghanistan. Krig, sult, sykdom og livsmot. Kontrastfyllt og gripende
Det du skriver slår meg som fryktelig virkelighetsnært. Jeg går innom denne bloggen daglig for å se om det har kommet nye nytt, måten du forteller om hverdagen din i Rwanda på får alt til å framstå som så mye mer ekte og nærme. Det er nesten litt skummelt. I avisene har nyhetene blitt en vane, jeg distanserer meg mer og mer til hva de forteller, men du tvinger fram engasjement.
Papillon
Linn Silje! Så UTROLIG flink du er til å beskrive! Det går ikke ann å lese en sånn tekst uten at det gjør inntrykk.
Jeg og Guro storkoser oss med jobbing på Alalay. Tida går alt for fort! Håper de siste månedene i Rwanda blir supre, så sees vi på Hald i mai; like engasjerte alle sammen;)
veit itj ka æ ska sei... kjems itj t å såvvå like godt lenger, i 1.20 senga æ faktisk har helt for mæ sjøl. Tankevekker! je pense à toi, toujours <3
Ae mein itj at foelk ikke ska savva godt i senga si lenger, men ae vil at foelk ska klar a tenk at daem e heldig. Og det gar bestandig an a hjoelp daem som ikke e det:)
Legg inn en kommentar