Seeing skulls on TV is not the most pleasant sight. Seeing them in museums is not either. Seeing them lying in the church where "their" persons were killed, is impossible to grasp.
After spending over four months in Rwanda I have now visited some of the most haunted sites from the genocide in 1994. The first church contained the bones and clothes of 5000 persons. In the second one 10 000 were killed, and a "mass grave" containing about 41 000.
The empty eye sockets stares at you as you look back at them, and the very obvious truth, the truth of it being of a human, lies as a shadow in the back of your mind. These bones are too real, and too naked to be a former human being. The thought that all those black eye sockets once saw what you have seen, their mouth used to smile and laugh, and the terror they must have felt before they died.
The stacks of clothes on the church benches seem so old, and yet it is only 15 years ago in April. All my friends here experienced what I can only see in films, and all of them were lucky not to be among the many thousands who are now lying for everyone to see, hoping to remind people that evil
.. can only last for so long, until a better force drives it away.
Linn Silje<3
lørdag 31. januar 2009
mandag 26. januar 2009
Making a difference
For a non-Christian I think I can say, with my head above the water, that I have been A LOT to church lately. It's not every Sunday, but not far from it. Though I, unlike the others who attend the services in New Life Bible Church, do not go there to be filled with the word of God, there is a lot of wisdom in what the pastor preaches about.
Today the subject was to make a difference with your life. The bottom line given by the pastor, was to live by the word of God, and to put him first, but I know I cannot do that. Because I don't believe in this Lord. But I do believe that I can make a difference with my life, and I do believe that others will know, even though I don't have the confidence to trust that God will be the one showing the way.
I believe that by doing good for others, I WILL make a difference, and I will be something positive in the very existence of someone. But the pastor today emphasized on God, and how you can only reach such a goal by letting Him be in all you do. That I cannot fulfill. My "difference making" will therefore have to be about people, and all the persons around me. I wish to be able to be a good person for them, and to help them lift their spirits. My sole and very strong hope in this, is that I, who is not capable of doing this in the name of any Creator, will be capable of doing it for other people's good, and not for my own well-being.
I hope that my goal will always be to make the day a better one for the person in front of me, and not to lighten my conscious. Though I don't believe, I want to be a good person, and I want to be it purely. I wish my actions could say what I cannot always tell, and I would love to make a difference with my life. So be it if it does not last forever.
Linn Silje<3 25.01.09
Today the subject was to make a difference with your life. The bottom line given by the pastor, was to live by the word of God, and to put him first, but I know I cannot do that. Because I don't believe in this Lord. But I do believe that I can make a difference with my life, and I do believe that others will know, even though I don't have the confidence to trust that God will be the one showing the way.
I believe that by doing good for others, I WILL make a difference, and I will be something positive in the very existence of someone. But the pastor today emphasized on God, and how you can only reach such a goal by letting Him be in all you do. That I cannot fulfill. My "difference making" will therefore have to be about people, and all the persons around me. I wish to be able to be a good person for them, and to help them lift their spirits. My sole and very strong hope in this, is that I, who is not capable of doing this in the name of any Creator, will be capable of doing it for other people's good, and not for my own well-being.
I hope that my goal will always be to make the day a better one for the person in front of me, and not to lighten my conscious. Though I don't believe, I want to be a good person, and I want to be it purely. I wish my actions could say what I cannot always tell, and I would love to make a difference with my life. So be it if it does not last forever.
Linn Silje<3 25.01.09
onsdag 21. januar 2009
Én gang i måneden skremmer vi lokalbefolkningen
Hanne sjekker kameraposisjon mens jeg gjør meg ferdig.
Ingen av oss helt forberedt på at kameraet tok bilde av seg selv.
Endelig får vi vist frem vårt sanne "jeg"!
Linn Silje<3
Ingen av oss helt forberedt på at kameraet tok bilde av seg selv.
Endelig får vi vist frem vårt sanne "jeg"!
P.S. Hanne mente dere kunne ha vanskeligheter med å skjønne hva som er så spesielt med akkurat disse bildene, og akkurat den ene dagen i måneden. Tar dere en nøyere titt vil dere se at både hår og ansikt har fått et lite "løft" (eller vask og sminke som man også kan velge å kalle det).
Hopp, i fattigdommens navn!
Når jeg kommer hjem i mai må jeg formidle det jeg har sett og opplevd her til dere som sitter i Norge. Selv om jeg helt sikkert hadde kommet til å prate om oppholdet mitt til de rundt meg uansett, er dette pålagt meg som deltaker av Fredskorpset og også som elev ved Hald Internasjonale Senter. Det jeg har sett skal påvirke mer enn meg selv og min nærmeste familie.
Jeg har derfor helt siden i høst tenkt på hvordan jeg skal få til dette. Tanker som har streifetmeg er foredrag på ungdoms- og videregående skole, besøk på barneskole og barnehage, vennekveld, innlegg i avisen og til og med kirkekaffe. Da jeg snakket med søsteren min i 4. klasse her om dagen, benyttet jeg anledningen til å spørre henne om hva hun kunne likt å høre om hvis jeg kom på skolen for å prate om Rwanda. "Æ har hvertfall løst te å hør om da du hoppa
i strekk!" var svaret jeg fikk. Ikke akkurat det jeg hadde tenkt å vektlegge på min "bli opplyst om virkeligheten"-turné. Jeg prøvde å få henne på tanker om å høre om hvordan barna her bor, hva de spiser, hvordan det er på skolen og slike ting, men responsen var fortsatt den samme: Njaa, men da du hoppa i strekk, va itj det skummelt?
Joda, det var det. Jeg har hoppet i strikk, 44 meter fritt fall over Nilen, og jeg må nesten innrømme at å høre om et slikt adrenalinkick høres morsommere ut enn å høre om hvordan folk som strever med å finne penger til å betale leien av toromsjordhuset, lever med HIV. De fattige barna i Afrika har sultet så lenge jeg kan huske, det kan vel knapt nok kalles noen nyhet? Nettopp det at vi beveger oss mot generasjon nummer x som vokser opp uten basisbehovene dekket, burde sette hjertene og hendene i brann etter å gjøre noe med det. Men gammelt nytt appellerer ofte kun inntil man tar av det nye papiret og ser at det er forrige års julegave som ligger inni.
Gode ideer til hvordan jeg kan bidra til å åpne øynene til GUd og hvermann når jeg kommer hjem, mottas med takk. Meg har det allerede satt utrolige inntrykk i, men jeg har jo tross alt sett det og levd I det. Dere hjemme greier nok godt å holde ut med et halvtimers foredrag før dere kan gå ut i den fiktive virkeligheten så mange av oss befinner seg i, og heller huske svevet ned mot Nilen enn gutten som spiste ett måltid om dagen.
Linn Silje<3
Jeg har derfor helt siden i høst tenkt på hvordan jeg skal få til dette. Tanker som har streifetmeg er foredrag på ungdoms- og videregående skole, besøk på barneskole og barnehage, vennekveld, innlegg i avisen og til og med kirkekaffe. Da jeg snakket med søsteren min i 4. klasse her om dagen, benyttet jeg anledningen til å spørre henne om hva hun kunne likt å høre om hvis jeg kom på skolen for å prate om Rwanda. "Æ har hvertfall løst te å hør om da du hoppa
i strekk!" var svaret jeg fikk. Ikke akkurat det jeg hadde tenkt å vektlegge på min "bli opplyst om virkeligheten"-turné. Jeg prøvde å få henne på tanker om å høre om hvordan barna her bor, hva de spiser, hvordan det er på skolen og slike ting, men responsen var fortsatt den samme: Njaa, men da du hoppa i strekk, va itj det skummelt?
Joda, det var det. Jeg har hoppet i strikk, 44 meter fritt fall over Nilen, og jeg må nesten innrømme at å høre om et slikt adrenalinkick høres morsommere ut enn å høre om hvordan folk som strever med å finne penger til å betale leien av toromsjordhuset, lever med HIV. De fattige barna i Afrika har sultet så lenge jeg kan huske, det kan vel knapt nok kalles noen nyhet? Nettopp det at vi beveger oss mot generasjon nummer x som vokser opp uten basisbehovene dekket, burde sette hjertene og hendene i brann etter å gjøre noe med det. Men gammelt nytt appellerer ofte kun inntil man tar av det nye papiret og ser at det er forrige års julegave som ligger inni.
Gode ideer til hvordan jeg kan bidra til å åpne øynene til GUd og hvermann når jeg kommer hjem, mottas med takk. Meg har det allerede satt utrolige inntrykk i, men jeg har jo tross alt sett det og levd I det. Dere hjemme greier nok godt å holde ut med et halvtimers foredrag før dere kan gå ut i den fiktive virkeligheten så mange av oss befinner seg i, og heller huske svevet ned mot Nilen enn gutten som spiste ett måltid om dagen.
Linn Silje<3
søndag 18. januar 2009
"Bli ny" på flyet hjem
Min hjemreise går gjennom KLM, et nokså høyt ansett flyselskap. Deres tilbud er derfor også av høy rang, og Internettsidene er enkle å finne fram på. Når man sjekker reiseruten på KLM.no, får man ikke bare vite når man letter og lander og hvor og hvor lenge
man skal være på hvert sted, man får også tilbud om disse to tingene:
1) Registrer ditt "Flying Blue"-nummer og få denne reisen medregnet
i de opparbeidede "milesene"
2) Registrer ditt ønske av spesialmat, bl.a. kosher, strengt vegetar, asiatisk vegetar osv.
Jeg ville selvfølgelig tjene mest mulig på reisen som står foran meg, og prøvde å legge inn mitt "Flying Blue"-nummer.Det gikk ikke. Jeg prøvde flere ganger, men uten hell, siden var ikke i stand til å utføre det jeg ønsket. For å sjekke om det kunne være noe galt med samsvaret mellom billetten og "Flying Blue"-profilen min, prøvde jeg å velge spesialmat. Denne
hadde ikke siden noe problem med å lagre på flybilletten min, og idet jeg trykket ned venstre museknapp oppfattet øynene og hjernen min at det stod: Please notice that you can only indicate this once.
Jeg vet ikke om det er en gang i livet eller en gang for denne billetten, uansett kommer jeg til å nyte et måltid fritt for gris og helt
sikkert halal, når jeg flyr over Afrika og inn i Europa.
Linn Silje<3
man skal være på hvert sted, man får også tilbud om disse to tingene:
1) Registrer ditt "Flying Blue"-nummer og få denne reisen medregnet
i de opparbeidede "milesene"
2) Registrer ditt ønske av spesialmat, bl.a. kosher, strengt vegetar, asiatisk vegetar osv.
Jeg ville selvfølgelig tjene mest mulig på reisen som står foran meg, og prøvde å legge inn mitt "Flying Blue"-nummer.Det gikk ikke. Jeg prøvde flere ganger, men uten hell, siden var ikke i stand til å utføre det jeg ønsket. For å sjekke om det kunne være noe galt med samsvaret mellom billetten og "Flying Blue"-profilen min, prøvde jeg å velge spesialmat. Denne
hadde ikke siden noe problem med å lagre på flybilletten min, og idet jeg trykket ned venstre museknapp oppfattet øynene og hjernen min at det stod: Please notice that you can only indicate this once.
Jeg vet ikke om det er en gang i livet eller en gang for denne billetten, uansett kommer jeg til å nyte et måltid fritt for gris og helt
sikkert halal, når jeg flyr over Afrika og inn i Europa.
Linn Silje<3
onsdag 14. januar 2009
Rwandisk velkomst
Det er lite som skal til før man føler seg velkommen i Rwanda. Jeg hørte noen si at de synes rwandere er så alvorlige og ikke så afrikanske mht. å danse rundt i gatene, men med mitt norske utgangspunkt vil jeg påstå at rwandere er utrolig livlige og åpne. Det å komme hjem fra en lang reise, og føle at man er hjemme igjen når flyet lander på rwandisk jord, er herlig. Enda herligere er det å gå inn porten til A.M.U., og møte alle jentene igjen. De stråler mot deg, og man skulle nesten tro de var redde for at vi ikke skulle komme tilbake, så varme omfavnelsene deres var. Godt nyttår og hei og hvordan går det?
Min konklusjon er dermed, at hvis man ikke føler seg velkommen i Rwanda, så har man støtt på feil folk. Rett og slett.
Linn Silje<3
Min konklusjon er dermed, at hvis man ikke føler seg velkommen i Rwanda, så har man støtt på feil folk. Rett og slett.
Linn Silje<3
Ukeslutt
Nå har det gått en uke siden hverdagen startet på nytt her i Kigali, og disse sju dagene har vært innholdsrike.
Mandag: Studiedag. Vi hadde ikke noe vann, og da mener jeg ingenting, men fikk etter litt om og men ordnet slik at vanndunken ble fylt opp. Resten av dagen ble brukt til å stikke hodet inn i utallige mobilsjapper i Kigali, der utfallet av dette ble at Hanne kjøpte en kinesisk produsert, multimerkekopiert mobil i papirpose. Så dro vi hjem og spiste brød med salami etter å ha hamstret yoghurt.
Tirsdag: Første ordentlige dag på jobb. Siden vi var innom og sa hei til alle på mandag ble dette en helt vanlig tirsdag, der både jeg og Hanne prøvde iherdig å finne gode emner og undervisningsmetoder i den tre timer lange engelskøkten. (Jeg tør ikke påstå det var en suksess). Neste stopp var jijuka, der vi igjen tok på oss utfordringen å lære fire på rad til et par gutter. Til vår store overraskelse fattet de konseptet med en gang, og la ned brikker til egen vinning og andres tap i stedet for å bare fylle hele stativet med røde og gule brikker som det passet dem.
Onsdag: A.M.U.s arkivsystem er så som så, i alle fall det de har for alle barna de støtter. Jeg og Hanne brukte dermed hele denne arbeidsdagen på å lete etter riktig bok til riktig karakterkort. Vi endte opp med tre hauger, to større enn den ene, derav; bok med karakterkort, bok uten karakterkort, karakterkort uten bok.
Torsdag: Jijukadag! Vi fikk besøk av en gruppe kongolesiske flyktninger (ungdommer) som ville lese om HIV/AIDS, barn som lekte med klinkekuler, fire på rad, memory, damm og frisbee + en nyoppstartet, shooting star, musikkgruppe som ga oss en smakebit av deres materiale.
Fredag: Datatid. Regnskapsføreren hadde ikke bruk for mine kløktige fingre på Excel i dag, dermed ble Hanne nødt til, på den eneste dagen der vi i utgangspunktet får lov til å være hver for oss, å dele sin oppgave med meg. Dataen vi trengte var dessverre opptatt, så Hanne fant ut alt som er bra med kostholdet vårt mens jeg lærte bort kortspillet Olsen til Claire. Da Claire til slutt påstod det var på tide å begynne å jobbe for hennes del, ble jeg sittende og høre på Hanne som la ut om at vi helt sikkert får i oss alt for lite vitamin K. Da dataen endelig ble ledig tok det oss ikke veldig lang tid å få jobben unnagjort, og så gikk vi hjem til lunsj.
Linn Silje<3 12.01.09
Mandag: Studiedag. Vi hadde ikke noe vann, og da mener jeg ingenting, men fikk etter litt om og men ordnet slik at vanndunken ble fylt opp. Resten av dagen ble brukt til å stikke hodet inn i utallige mobilsjapper i Kigali, der utfallet av dette ble at Hanne kjøpte en kinesisk produsert, multimerkekopiert mobil i papirpose. Så dro vi hjem og spiste brød med salami etter å ha hamstret yoghurt.
Tirsdag: Første ordentlige dag på jobb. Siden vi var innom og sa hei til alle på mandag ble dette en helt vanlig tirsdag, der både jeg og Hanne prøvde iherdig å finne gode emner og undervisningsmetoder i den tre timer lange engelskøkten. (Jeg tør ikke påstå det var en suksess). Neste stopp var jijuka, der vi igjen tok på oss utfordringen å lære fire på rad til et par gutter. Til vår store overraskelse fattet de konseptet med en gang, og la ned brikker til egen vinning og andres tap i stedet for å bare fylle hele stativet med røde og gule brikker som det passet dem.
Onsdag: A.M.U.s arkivsystem er så som så, i alle fall det de har for alle barna de støtter. Jeg og Hanne brukte dermed hele denne arbeidsdagen på å lete etter riktig bok til riktig karakterkort. Vi endte opp med tre hauger, to større enn den ene, derav; bok med karakterkort, bok uten karakterkort, karakterkort uten bok.
Torsdag: Jijukadag! Vi fikk besøk av en gruppe kongolesiske flyktninger (ungdommer) som ville lese om HIV/AIDS, barn som lekte med klinkekuler, fire på rad, memory, damm og frisbee + en nyoppstartet, shooting star, musikkgruppe som ga oss en smakebit av deres materiale.
Fredag: Datatid. Regnskapsføreren hadde ikke bruk for mine kløktige fingre på Excel i dag, dermed ble Hanne nødt til, på den eneste dagen der vi i utgangspunktet får lov til å være hver for oss, å dele sin oppgave med meg. Dataen vi trengte var dessverre opptatt, så Hanne fant ut alt som er bra med kostholdet vårt mens jeg lærte bort kortspillet Olsen til Claire. Da Claire til slutt påstod det var på tide å begynne å jobbe for hennes del, ble jeg sittende og høre på Hanne som la ut om at vi helt sikkert får i oss alt for lite vitamin K. Da dataen endelig ble ledig tok det oss ikke veldig lang tid å få jobben unnagjort, og så gikk vi hjem til lunsj.
Linn Silje<3 12.01.09
Guardian
The last couple of nights we've had a guard. Eriza comes over to sleep outside the house to watch the gate. Since we haven't had a guard before, I don't really understand why we do have one all of a sudden.
The best part of it is not in the evening when he comes to pick up the key, nor the whole night when he sleeps in a small shed, the very best part is when it is time for him to go. Rise'n'shine with the sun, and usually both me and Hanne are good at that, but some times in the weekends we like to sleep until 8 a.m. Poor Eriza wants to go home at 6 a.m. as usual, and he can't leave before we get the key back and lock him out. Which basically means I have to get up at 6 a.m. as well, Hanne, the sleeping beauty, doesn't seem to hear him when he knocks.
Tomorrow there won't be any problem, though, because tomorrow we start working again. At 7 sharp.
Linn Silje<3 04.01.09
The best part of it is not in the evening when he comes to pick up the key, nor the whole night when he sleeps in a small shed, the very best part is when it is time for him to go. Rise'n'shine with the sun, and usually both me and Hanne are good at that, but some times in the weekends we like to sleep until 8 a.m. Poor Eriza wants to go home at 6 a.m. as usual, and he can't leave before we get the key back and lock him out. Which basically means I have to get up at 6 a.m. as well, Hanne, the sleeping beauty, doesn't seem to hear him when he knocks.
Tomorrow there won't be any problem, though, because tomorrow we start working again. At 7 sharp.
Linn Silje<3 04.01.09
mandag 5. januar 2009
Home, sweet home
And home is where your heart lies. Luckily a part of my heart lies in Kigali, and though I've had a great time in Uganda and Tanzania, it feels good to be back home. It is like a different world here, maybe because my relation to Rwanda is based on the every day life, while I've been a tourist every other place I've visited. But I love Rwanda, and I'm glad I still have four months left. Starting 2009 with a lifted spirit.
I left Kigali 12 Dec., not in the bus we had booked seats in, but in a small Toyota Hiace. The reason is our taxi never showed up, and when we finally got to the bus station we were ten minutes too late. You would maybe not believe this to be possible in Africa, but in Rwanda the bus leaves at six sharp. Hanne will always refer to the next couple of hours as the time she sat in a Toyota Hiace squeezed between my over sized suitcase and two blind Rwandan men, but I think only one of the men were actually blind.
On the Ugandan side of the border we were met by our teacher, and he took us on an unforgettable trip. After a long car ride through some beautiful Ugandan nature (unfortunately only populated by goats and cows), we ended up in a UNCHR refugee camp. It looked clean enough, but the Congolese refugees cannot be said to have had the greatest Christmas.
I spent six days in Jinja, Uganda, with two teachers and 13 other students. We did some school related things, but most of all we took the opportunity to have fun together. This resulted in a whole days bike ride through some villages near Jinja, which everyone became completely covered in red dust of, and bungee jumping over the Nile. If you've never tried it, you don't know how crazy it feels throwing yourself off a high tower that will eventually give you a free fall of 44 meters. But oh how great it feels when you first jump.
20 Dec. I and Hanne took the plane from Kampala via Nairobi to Zanzibar. When we arrived at the bungalows in Jambiani Village it was late, and no power, leaving the village with a ghostly look. The next day the place showed it real self, and it was not so bad at all. Living on the beach inside as well as outside our bungalow and taking showers in salt water was the only hitch there was. We got to test our patience, as it took about 1,5 to 2 hrs from we ordered till the food was served for both lunch and dinner. In the end bringing playing cards was as natural as bringing money. Christmas and New Year's was celebrated on the beach, a first for me, but in good company anything goes.
I wish you all a very happy new year 2009, and thanks to everyone who made December a great month to be in Africa:)
Linn Silje<3
I left Kigali 12 Dec., not in the bus we had booked seats in, but in a small Toyota Hiace. The reason is our taxi never showed up, and when we finally got to the bus station we were ten minutes too late. You would maybe not believe this to be possible in Africa, but in Rwanda the bus leaves at six sharp. Hanne will always refer to the next couple of hours as the time she sat in a Toyota Hiace squeezed between my over sized suitcase and two blind Rwandan men, but I think only one of the men were actually blind.
On the Ugandan side of the border we were met by our teacher, and he took us on an unforgettable trip. After a long car ride through some beautiful Ugandan nature (unfortunately only populated by goats and cows), we ended up in a UNCHR refugee camp. It looked clean enough, but the Congolese refugees cannot be said to have had the greatest Christmas.
I spent six days in Jinja, Uganda, with two teachers and 13 other students. We did some school related things, but most of all we took the opportunity to have fun together. This resulted in a whole days bike ride through some villages near Jinja, which everyone became completely covered in red dust of, and bungee jumping over the Nile. If you've never tried it, you don't know how crazy it feels throwing yourself off a high tower that will eventually give you a free fall of 44 meters. But oh how great it feels when you first jump.
20 Dec. I and Hanne took the plane from Kampala via Nairobi to Zanzibar. When we arrived at the bungalows in Jambiani Village it was late, and no power, leaving the village with a ghostly look. The next day the place showed it real self, and it was not so bad at all. Living on the beach inside as well as outside our bungalow and taking showers in salt water was the only hitch there was. We got to test our patience, as it took about 1,5 to 2 hrs from we ordered till the food was served for both lunch and dinner. In the end bringing playing cards was as natural as bringing money. Christmas and New Year's was celebrated on the beach, a first for me, but in good company anything goes.
I wish you all a very happy new year 2009, and thanks to everyone who made December a great month to be in Africa:)
Linn Silje<3
Abonner på:
Innlegg (Atom)
