Livet skal nytes

30 dager i Rwanda har fløyet av gårde. Eller, de har vel heller krøpet, beveget seg sakte, men sikkert, mot en ny måned, en ny dag. Det har gått fort, så norske assosiasjoner til at dagene har krøpet stemmer vel ikke helt, men å si at de har fløyet av gårde her i Afrika føles helt feil. Uansett, ting begynner å falle på plass. Eller dale, å falle høres så raskt ut, så effektivt, og det er unødvendig. Den første dagen jeg hjalp til på kontoret på AMU, var jeg en smule effektiv. Hver fredag skal jeg hjelpe regnskapsføreren, og han er en trivelig kar, men arbeidet hans liker jeg mindre. Helt siden arbeidsuken i 7. klasse har jeg hatt problemer med å føre inn regnskap i excel. Jeg begynte på permen fra mai, og så helst at jeg ble ferdig så fort som mulig, så kanskje jeg kunne få gjøre noe annet etterpå. Men sjefen min tenkte ikke det samme som meg. Han syntes jeg konsentrerte meg alt for mye, og jeg måtte da ta en pause. Eller skulle jeg ikke komme tilbake neste uke? Var dette første og siste gang? Det var det jo ikke, så med litt over en time igjen av arbeidsøkten så han seg pent nødt til å anbefale meg å gå ut og prate med mødregruppen i stedet for å slite meg helt ut.

Linn Silje<3