Besøk

Hendelsesfylt er hverdagen for en volontør i Rwanda, da man ikke bestandig vet når og hvorfor man får besøk.

Jentene som er på AMU hver dag for å lære å sy, kommer fra kår ei norsk jente fra Steinkjer ikke bestandig har mulighet til å forstå. Likefremt er de fleste vanlige jenter på min egen alder, eller litt yngre, innerst inne. Eller ytterst. Så hva gjør man, den dagen ei på 14 står i vegkanten og venter på deg, og etter mat og både yatzi og domino fortsatt ikke viser tegn til å måtte gå hjem, selv om det har blitt mørkt for over en time siden?

Taktikk nummer en: Begynn å gjør ting hver for dere, les, puss tenner, og lignende, som kan signalisere at det er på tide at de gamle legger seg snart.

Når det ikke virker, ikke en gang etter en times anstrengelser, må man bare gå rett på sak, og si at det er på tide at du går hjem.

Nei, du kan ikke sove her i natt.

Å kaste noen ut av huset er ikke greit, og å kaste ut noen som slett ikke har lyst til å gå hjem til seg selv, er muligens en smule vanskeligere.Derfor kan det være greit å prate med kolleger om hendelsen dagen derpå, og få høre at de allerede er klar over at det fins noe muffens der, og at de er i kontakt med vedkommedes foresatt.

Men følelsen av å ha gjort en vanskelig situasjon for noen enda vanskeligere ved å ikke stille opp slik hun hadde tenkt, går ikke helt bort, selv om vissheten om at hjemmet ikke trenger å være forferdelig er der. Vi har jo alle smelt døren igjen en eller annen gang i løpet av puberteten, men kanskje ikke døren inn i et leirhus der din tante og onkel (og eneste familie) bor.

Linn Silje<3