Bilder

Hjemmebesøk i Butare

Gitarama, by mellom Kigali og Butare

Rain in Rwanda

Today when I woke up first at 5.20, then 5.50 and at least once more before I finally got up, I took a choice I guess I will never have to take in Norway. I turned off the alarm when it rang, and went back to sleep again, even though I knew I was supposed to teach English..

Now it is 10.45 (all of the mentioned above are am), and I am still at home, and I just had breakfast. (I usually eat breakfast at 6.20) It has stopped raining, but as I am already this late, I just figured it would do no good to go down to AMU today. I'll teach on Thursday instead.

The day I wake up in Norway to the sound of raindrops hammering on my roof and windows, and decide to stay in bed because I cannot go anywhere in that weather anyway, well, I don't think it will ever happen. Not leaving your house because it is raining would keep you stuck inside a great deal of the time in Trondheim. Besides, people would think you were a fool. I'm glad there's at least one country in the world that lets you do whatever besides your actual task when the weather is not on your side!

Linn Silje<3

T-skjorte

Før jeg dro til Rwanda, sa pappa til meg at jeg kom til å være svart når jeg kom hjem i mai. Selv om jeg nok har fått mer sol på kroppen i løpet av disse vintermånedene enn det jeg hadde fått hjemme i Norge, vil jeg ikke påstå at jeg har skiftet farge helt. Jeg er nok mer grå enn svart, og fortsatt hvit mange steder.

Hvor jeg ennå er hvit er ikke så vanskelig å forklare. Her i Rwanda sømmer det seg nemlig ikke for jenter å gå uten tildekkete skuldre og knær. Det arbeidet jeg gjør her er innimellom helt nede på grasrotnivå, og dette er ofte det som gir meg mest farge, og som krever størst respekt for de kulturelle begrensingene. Når jeg da befinner meg i åkeren en dag solen steker, i bukse og t-skjorte, tar de delene av meg som er uten klær til seg alle de solstrålene de kan. Dette resulterer i at når jeg kommer hjem og skal gå i dusjen, får meg en god latter. Jeg har aldri vært noen særlig tilhenger av den såkalte "farmer's tan", men jeg skal innrømme jeg synes jeg tar meg nokså godt ut når jeg tar av meg den skitne t-skjorten og blottlegger solbrune armer og et lite parti brystkasse, og kritthvite skuldre og alt som har befunnet seg under t-skjorten.

For å være helt ærlig vet jeg ikke for hvem det blir verst å legge seg i solen i paradisbukta den første sommerdagen i år; alle de som har vært hjemme og blitt hvitere og hvitere hele vinteren, eller meg, som ser ut som jeg har på meg hvit t-skjorte konstant.

Linn Silje<3

Today I planted trees, in the name of Rwanda

I woke up, just a normal "last-Saturday-of-the-month" morning, and thought I would relax until going for a football match at 2pm. I proved to be wrong, because after Hanne left the house, a man and a woman, leaders of the local community, knocked on my gate, and told me to join the community work, umuganda.As Norwegians will recognize this concept of "dugnad" since it is an obvious part of having kids in school or living in a neighbourhood or actually just being in Norway either spring or autumn, I can tell you all, that umuganda is only limited to one Saturday per month, and it is national.

Since I was asked like that, while I was still in my pyjamas, I decided to get out of bed, have some breakfast and join in. I did not really know what they were doing, but I knew that they were just up the street, and that I could probably help carrying something. When I walked out the gate in my flip flops, my "sweat pants" and my picked-out-of-the-dirty-clothes'-bag t-shirt, two of my neighbours were sitting on the opposite side of the road. I did not see them at first, but when I did, I turned back and spoke with them. They told me to go to the office and get some trees, and when I would come back we would go and plant them at jijuka.

When I got to the office, there were a bunch of guys cutting grass there, and one of them offered me to do his job. I just told him "ntabwo mbizi" - I don't know - and they all were real satisfied with the umuzungu speaking in Ikinyarwanda. Not that I had said much. I picked three trees, and headed back for my guys. I did not really do that much, though I tried to use the "isuka", and really did put soil around one of the small branches we planted. So even though I think I did quite good, I will have to give most of the honour to Jackson.

When I come back here in a couple of years, I can at least point at three trees and claim that I helped plant those trees there when I lived in Rwanda, and participated in whatever Rwandans did.

Linn Silje<3

Bilder, endelig..

Etter mange mislykkede forsoek paa aa laste opp bilder, var internettet paa min side for foerste gang paa minst en maaned i dag. Det ble litt av hvert, i en salig blanding, men jeg haaper dere kan unnskylde meg.Paa skolebesoek i Butare, elevene kapptes om aa komme lengst ut av vinduet.

Paa veg til hjemmebesoek i Butare.

Det ble dessverre med to bilder i denne omgang, etter aa ha sittet og proevd i en time..

Linn Silje<3

Dagbok

Ofte om kvelden, når jeg er ferdig med å skrive i dagboken, ser jeg på de få sidene som ennå er tomme. Det er ikke mange igjen. Noen ganger ser jeg også tilbake, på alle sidene som er fulle av skrift, av ting som har skjedd meg og av ting jeg en gang tenkte på.

Innimellom leser jeg noe av det jeg skrev. Nederst på hver side står det hvor mange dager jeg har igjen i Rwanda, tallet har nå kommet godt under 100, men det var en tid da det var over 200 dager igjen at jeg også skrev i dagboken. Når jeg leser det som er så lenge siden, ser jeg ned på tallet nederst, og undrer meg over at den gang visste jeg ikke hva alle de neste 100 dagene skulle bringe, ikke hvilken veg jeg skulle ta, eller hva jeg skulle se. Det går opp for meg, at siden den gangen jeg skrev dét, har jeg fylt over 100 nye sider med inntrykk og opplevelser.

Hver dag har sin side, og hver side sin sjarm, men alle disse sidene ligger inni meg.

Dette blogginnlegget ble skrevet for ganske lenge siden, men aldri lagt ut. Nå har jeg lest det igjen, og jeg er fortsatt enig med meg selv. Jeg har skrevet ut den forrige dagboken, og begynt på en ny. Det er rart hvor fort tiden går, og hvor lett man glemmer at man ikke visste eller kunne alt man kan i dag i går.

Linn Silje<3

The fat and the retarded

And just when I thought Rwanda had offered all it had of personal "offenses", I got another laugh today.

Being fat in Africa is a positive thing, it shows that you have money, and that you don't have AIDS. Even though it is a bit hard, with my western mind of fitness and super skinny celebreties, to take it as a compliment when they call me fat, I have begun to get used to it and to let it pass. The pimples I have gotten on my forehead since I came here are a case of pity, and everyone asks me why I have them. I don't really know, and I just tell them that I don't have any in Norway.

Today a boy I and Hanne know so and so came by and started to talk with her about life and love. He told her that he loved her, truly did, but Hanne of course said she already had a Norwegian boyfriend. He had a bit of a struggle, and in the end changed the subject slightly.. In the beginning of our stay here we used to meet him a lot more often that what we do now, basically because we don't really have that much in common. I guess he wants us to hang out with him more, and that's probably why he managed to tell Hanne the following:

"I know that you want to go out, but you have to stay with Linn Silje," anynomous Rwandan boy (20)
"No, I CAN go out alone, but I want to be with Linn Silje," Hanne
"Well, you know, she's a bit 'blocked'," a R b (as in retarded some way or another)
"What?" Hanne
"You know, she's from the village and you are from the capital, you're smart. She's a bit blocked. I understand that you have to be with her," a R b

Hanne had to restrain a laugh, I couldn't when she told me all about it afterwards.

PS He REALLY thinks I have a mental problem. Do I?

PPS People from the villages of Rwanda are either very stupid, or are just thought to be so. I guess it's a burden we all have to bear.

PPPS This is the same boy that when we told him some one thought Hanne was my mother, excused their mistake/comforted her by saying that it is surely because she is so fat, that they could be led to think so.

Linn Silje<3

Hva har jeg lært?

Jeg er heldig som får lov til å være her og gjøre det jeg gjør. Det er ikke alle som får en slik mulighet til å åpne øynene og utfordre seg selv på denne måten. Jeg føler jeg har vokst veldig mye på den tiden jeg har vært her, selv om jeg ikke vet helt hvordan ennå. Det jeg kan si med sikkerhet, er i alle fall dette:

De jeg har lært noe av under dette oppholdet, er ikke de som har gått lengst på skole eller har de best betalte jobbene. Det er ikke de som sitter og glor ut gjennom vinduet over byen fra kontoret, og det er ikke de som lever i luksus med naboer som så vidt har til mat kun 300 meter unna. Deres kunnskap har jeg fått før, deres ord er allerede lest og hørt, og deres syn på verden og livet er det jeg har vokst opp i.

De jeg har lært noe av, er mennesker som tar i et tak for andre, mennesker som har tro på det de jobber med, mennesker som aldri gir opp, mennesker som smiler med hjertet. Det trengs bestandig noen litt mer ressurssterke for å gi et tilbud til de andre, men det er de andre som står sammen og som aldri lar noen falle av lasset. AMU gir mange en mulighet, men det er de som benytter denne muligheten vi har bruk for. De som går i en time for å komme fram til åkeren for å jobbe, de som går i 30 minutter for å komme seg til fellesskapet og gleden, selv om de er slitne, og selv om de ikke har spist siden lunsjen dagen før.

Å gå gjennom livet gjør at vi støter på mange vanskeligheter og hindringer, men disse er av forskjellig grad. De som møter de aller høyeste, er de som fra før av kjempet mer enn mange andre. Det at de aldri gir opp sier mer om hvor mye vi tar livet for gitt, enn hvor hardt de kjemper. Jeg som aldri har møtt på de kjempestore vanskelighetene, ville helt sikkert bukket under hvis jeg hadde fått tildelt en skjebne herfra nå. Jeg er blitt for godt vant med livet til å forstå at det mest sannsynligvis ikke vil vare evig.

Linn Silje<3

Søppeltyv 2

Det er en kjent sak at kriminelle ofte får en trang til å dra tilbake til åstedet, så også med vår søppeltyv. (Har du ikke lest innlegget med samme navn, kan du godt gjøre det)

Torsdags kveld etter kinyarwanda, banket det iherdig på porten. Hanne sto ute og vasket håret, og det var jeg som måtte reise meg fra sengen for å låse opp. Utenfor sto det et ansikt jeg hadde sett før, men ikke greide å plassere før Hanne ropte "det er søppelmannen!"

Som forrige uke ville han komme og hente søppelet vårt, men siden vi fortsatt ikke har fått tilbake søppelbøtten, stilte vi oss litt mer skeptiske til hans arbeide. I dag hadde han ikke med seg noen sekk i det hele tatt, så han hadde vel egentlig ingen tanke om å gå herfra uten den andre søppelbøtten vår òg. Han måtte inn på do og hente den, og da han kom ut og åpnet lokket, forklarte Hanne ham at han ikke fikk lov til å ta med seg denne. Og hvor er den blå? Joda, han skulle komme tilbake med den. Den var nå et eller annet sted. Hanne fortsatte å forklare, at han kunne få lov til å ta med seg søppelet, men ikke bøtten. Dette var vel ikke akkurat det han hadde i tankene, og krevde straks 1000 francs (ca 10 kr). Dét har vi ikke penger til, når han for det første ikke stiller forberedt på jobb, og dessuten ikke egentlig er den AMU betaler for å hente søppelet..

Det var ikke så lett å forstå hverandre denne gangen heller, og i stedet for å gi opp og gå hjem, gikk han tilbake inn på doet og hentet noen pappesker han begynte å putte nedi søppelbøtten. Kanskje tenkte han vi ble mer medgjørlige hvis han tok med seg enda mer søppel, i tillegg til søppelbøtten. Det ble en lang, men ensformig samtale mellom ham og Hanne, mens jeg, som vanlig, sto og lo. Gestikulasjonene fikk ham heller ikke til å ta til vettet, ikke før Hanne vinket, sa et ettertrykkelig hadet, og gikk til siden så han kunne gå, forsto han at hans tjenester ikke var ønsket. Da han gikk mot porten så jeg at han løftet oppgitt på øyenbrynene. Jeg sa takk, og låste porten etter ham.

Nå er det vel mer som helt klart at vi aldri får den andre søppelbøtten tilbake, og hvis denne mannen skulle finne på å prøve seg neste uke òg, ja da liker han jammen meg jobben sin!

Linn Silje<3

Søppeltyv

Selv om vi ikke er helt stødige i språket ennå, prøver både jeg og Hanne å snakke og forstå Ikinyarwanda så godt vi kan. Ofte møter vi på mennesker her som ikke skjønner noe annet enn lokalspråket, og noen ganger fører dette med seg uante konsekvenser. Slik som onsdag.

Etter å ha vært borte i en uke, kom vi rett hjem til dagliglivet. Klær må vaskes, og søppel skal hentes. Så når det kommer en mann kledd i litt over middels fillete klær, med en sekk i hånden og peker på søppelbøtten, lar vi ham ta en kikk. Til min store forundring ble han ikke overlykkelig over å se at søppelbøtten (selv om den ikke var halvfull en gang) nesten var mer fylt av vann enn av søppel. Mens han står og forklarer og gestikulerer og ser på både meg og Hanne for bekreftelse, står vi der og spisser ørene til det ytterste for å forstå hva han sier. Det gjør vi dessverre ikke. Og det at vi repeterer "jeg skjønner ikke" hver gang ordflommen stoppes, hjelper verken ham eller oss. Jeg begynner å le, ikke desto mindre når Hanne gir opp å stotre frem ord på Ikinyarwanda og går over til å prate norsk til ham. Noe han ser ut til å forstå bedre enn våre tidligere forsøk.

Nå er det blitt torsdag, og søppelbøtten vår er fortsatt borte. Vi forsto nemlig så mye som at han ikke ville løfte ut søppelet fra søppelbøtten og putte det ned i sekken sin på grunn av vannet, selv om Hanne tømte ut mesteparten av det. Han fikk til slutt lov til å putte sekken ned i søppelbøtten og ta det hele med seg. Både jeg og Hanne håpet at hennes iherdige gestikulasjoner skulle få ham til å skjønne at han måtte komme tilbake med den. Det har han ikke gjort, ennå. I tillegg kom søppeldamen innom i dag, og ble overrasket både over at vi ikke hadde noe søppel (eller søppelbøtte), og at det hadde vært noen hos oss i går. Så jobbet de ikke sammen, i alle fall.

Linn Silje<3

Regn i Butare

Det er tidlig morgen sør i Rwanda, nærmere bestemt Butare. Jeg har ligget halvvåken en stund og hørt på regnet som trommer over og rundt meg, og på tordenet som knaker i hele byen. Her er det gjennomsnittlig kaldere enn i Kigali, og nå blir jeg nødt til å trekke pleddet helt opp og inntil ørene. Armene legges i kors under meg. Jeg er glad jeg ikke skal stå opp ennå.

Så ringer telefonen, alarmen piper, det er på tide å våkne. Etter et kvarter ringer Hannes alarm, vi rører litt på oss, skulle ønske det ikke var morgen alt. Frokosten blir inntatt på sengen, de eneste "sittemøblene" vi har her i tillegg til do. Mens jeg kler på meg begynner det å regne igjen, da er det flaks at vi faktisk bor der vi skal være, og så vidt trenger å bevege oss ute for å komme oss inn til morgenbønnen. Etter at Hanne har brukt to minutter på å låse OPP døren, løper hun ut i regnet, det ser mørkt ut. Døren er låst, det fins ingen der. Jeg låser opp døren på nytt, uten problem, og vi setter oss på nytt på sengene.

Når det regner og er kaldt og gjørmete overalt,
er det like greit å holde seg hjemme
som å møte opp til tid og sted som avtalt.

(Like etter jeg var ferdig med aa skrive dette, begynte jentene aa komme, og det ble sang paa oss likevel)

Linn Silje<3