Søppeltyv

Selv om vi ikke er helt stødige i språket ennå, prøver både jeg og Hanne å snakke og forstå Ikinyarwanda så godt vi kan. Ofte møter vi på mennesker her som ikke skjønner noe annet enn lokalspråket, og noen ganger fører dette med seg uante konsekvenser. Slik som onsdag.

Etter å ha vært borte i en uke, kom vi rett hjem til dagliglivet. Klær må vaskes, og søppel skal hentes. Så når det kommer en mann kledd i litt over middels fillete klær, med en sekk i hånden og peker på søppelbøtten, lar vi ham ta en kikk. Til min store forundring ble han ikke overlykkelig over å se at søppelbøtten (selv om den ikke var halvfull en gang) nesten var mer fylt av vann enn av søppel. Mens han står og forklarer og gestikulerer og ser på både meg og Hanne for bekreftelse, står vi der og spisser ørene til det ytterste for å forstå hva han sier. Det gjør vi dessverre ikke. Og det at vi repeterer "jeg skjønner ikke" hver gang ordflommen stoppes, hjelper verken ham eller oss. Jeg begynner å le, ikke desto mindre når Hanne gir opp å stotre frem ord på Ikinyarwanda og går over til å prate norsk til ham. Noe han ser ut til å forstå bedre enn våre tidligere forsøk.

Nå er det blitt torsdag, og søppelbøtten vår er fortsatt borte. Vi forsto nemlig så mye som at han ikke ville løfte ut søppelet fra søppelbøtten og putte det ned i sekken sin på grunn av vannet, selv om Hanne tømte ut mesteparten av det. Han fikk til slutt lov til å putte sekken ned i søppelbøtten og ta det hele med seg. Både jeg og Hanne håpet at hennes iherdige gestikulasjoner skulle få ham til å skjønne at han måtte komme tilbake med den. Det har han ikke gjort, ennå. I tillegg kom søppeldamen innom i dag, og ble overrasket både over at vi ikke hadde noe søppel (eller søppelbøtte), og at det hadde vært noen hos oss i går. Så jobbet de ikke sammen, i alle fall.

Linn Silje<3