lørdag 8. november 2008

For den leselystne.. Eller den med god tid

Naiv nordmann?

Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.



Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali?
Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.

Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.

Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det.
Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.

Livet her går så det suser, og mine største problem akkurat nå er kulturtilpasning og språk. Så får jeg heller gjemme den naive nordmannen inn i den vante afrikaner så ingen her fatter mistanke om at jeg faktisk ikke har peiling på hva det vil si å kjempe for å oppnå anerkjennelse av at man tilhører det landet man har vokst opp i.

Linn Silje, Kigali 6. november 2008

6 kommentarer:

Else Karin sa...

wow, du skrive so bra! blir berre so imponert!
yes, gleda meg te å sjå deg igjen te våren!!

no måtte eg prøve fleire gånga for å finne et bra ord. "crastes" va d beste orde eg kom te.. et kult ord te en endå kulare person :)

klem te deg <3

Anonym sa...

Sterkt, Linn Silje.

H

Anonym sa...

Du skriv på en veldi fascinerende måte, å e utruli flink med ord! Du får liksom satt ord på alt, men du bruke ikke vanlige ord - vinklinga di e så voksen å gjennomtenkt at d e ikke t å tru!

Æ bli veldi veldi imponert!:-)

Fortell meir, fortell meir...!

Lorene sa...

Hei Linn Silje! Håper alt er bra med deg. Har slitt for og finne bloggen din. Pappa sendte meg avisen for at ejg kunne få se innlegget om deg i avisen. Det må være en utrolig utfordring og være der! Og du må jo lære så utrolig mye! veit ikke helt hva jeg skal skrive. men er veldig inponert over deg. Glad i deg vennen!

Anonym sa...

Hei Linn Silje! Håper alt er bra med deg. Har slitt for og finne bloggen din. Pappa sendte meg avisen for at ejg kunne få se innlegget om deg i avisen. Det må være en utrolig utfordring og være der! Og du må jo lære så utrolig mye! veit ikke helt hva jeg skal skrive. men er veldig inponert over deg. Glad i deg vennen!

Arnhild sa...

Det er flott at tid er en ressurs det er mye av. I dag har det kommet noe snø og derfor ble det både lysere og glattere på veiene. Gleder meg til neste episode i fortellinga fra Afrika